Et eventyrlig fargespill i fjellheimen

De som kom seg opp av sofaen og «ut» i vårt vakre Salten 1. juledag, etter en hektisk og innholdsrik julekveldfeiring, vil jeg tro lot seg imponere av et strålende vær og et fabelaktig fargespill på himmelen. Og fjellheimen bød på «eventyrforhold» som nesten tok pusten fra en...

Værmeldingen for 1. juledag var vel i grunnen ikke så verst, men at man skulle våkne til noen kuldegrader, skyfri og vakker himmel og blikkstille vær, iallfall her i Sulis, hvor østavinden fra Høgkjølsryggen er så «grenseløs rastløs», ja, det var mildt sagt noe overraskende.

Etter hvert tok også «himmelkunstneren» fram maleutstyret sitt og begynte å pensle rundt på desember-himmelen med eventyrlige vakre farger. Her var det bare å pakke fotosekken, finne fram skiutstyret å komme seg opp «i høyden» fortere enn svint.

Skal man «rekke» lyset må man være på plass på formiddagen. Allerede ved halv tre tiden siger «mørket» på og da skjømmes det meget fort, noe som igjen gjør fotograferingen mer problematisk, særlig grunnet de store kontraster mellom «jord og himmel».

Det var «silkeføre», men ennå litt for lite snø for å kalle skigåingen «helt perfekt», særlig grunnet steinrygger og den slags hvor det kan gå hardt utover skiene. Ellers er det underlig å oppleve fjellet så tomt med tanke på dyreliv.

Skapninger som rev, hare og rype, som det for øvrig var mye spor etter, måtte han tatt juleferie og lagt seg i sine godt bortgjømte skjul – ikke ei «fjær» var å se...

Undertegnede har prøvd å minnes tilbake og se i sine gamle turnotater, men tror at årets 1. juledag drar av gårde med seieren hva gjelder vakkert fargespill. Det ble i hvert fall et fargeeventyr i superklassen for meg og min turkompis Terje der oppe på fjellplatået i Sulitjelmas sørlige kuperte landskap, en opplevelse som vil skrive seg inn med gullskrift i «minnenes fjellbok».

Vi skal la noen fotoskudd formidle opplevelsen og at vi ikke farer med skrøner. Og apropos dette med fargeprakt, så var det nok bare de fargerike nissene som manglet i «samlingen». Ellers bød naturen på særlig en himmelfargemeny i aldeles briljante sjatteringer, og bare slik vår mesterlige og verdifulle Natur er alene om å skape.

Og bare for å nevnt det. Om etterniddagen begynte «Rappisbestyreren» her øst i fjelldalen å rasle med sablene og gav tydelig uttrykk for at nå fikk det sannelig være nok for en stund med go’vær.

Det er nesten så jeg hører han fornøyd messe fram: Jeg tror det er på tide med litt østavindsrokk der nede i «kobbergryta», så ikke beboerne blir reint forvent med finvær – for lenge…

CATO A. HULTMANN