– Hurra, jeg ble forfordelt!

En del av oss er veldig opptatt av rettskriving og definisjoner, vokter oss vel og slår det opp om vi er det minste i tvil. Andre bruker ord som de tror er rett, med den største selvfølgelighet og uten tanke for at det de sier faktisk kan bli ganske ufattelig for mottakeren av budskapet.

Men hva om du faktisk ikke vet? Hva om du er helt overbevist om at ordet du bruker betyr det du mener å si, uten at du på noe tidspunkt har fått verken hint eller innsigelser fra dem som har hørt deg bruke det før?

Mye av hjernekapasiteten min til daglig brukes opp av at jeg går rundt og lagrer og tenker på ord og rettskriving, betydningen av ord og muligheten for at jeg tar feil. Og av at jeg er sikker på at alle andre vet akkurat hva som er rett, og at jeg tar feil.

Det er en del ord vi bruker relativt ofte i dagligtalen som mange er sikre på hva betyr. Andre har vi ikke snøring på, men vi kjører på likevel. Noen ord har fått en tilskrevet betydning etter lang tid i sirkulasjon.

Ett av disse ordene er bjørnetjeneste, som nylig var oppe til debatt i samfunnet og mediene.

Uttrykket kommer fra en fabel skrevet av den franske forfatteren Jean de La Fontaine i 1678. I fortellingen forsøker en bjørn å hjelpe sin sovende herre ved å jage bort en flue fra nesen hans. Det ender svært dårlig: Bjørnen bruker en stor stein og knuser hodet til mannen.

Oops, blir nesten fristet til å sitere barneskolepensum: "Drep ham, ikke vent til jeg kommer!".

Derfor betyr bjørnetjeneste ikke en stor eller særlig god tjeneste, selv om mange tolker ordet slik. Den egentlige betydningen er tvert imot: En handling som er ment som hjelp, men som gjør mer skade enn nytte.

Et annet eksempel er «forfordelt» eller «forfordele». Det er jo noe du kommer godt ut av, ja, er det ikke? Du får en fordel. Mm... nei, også her er betydningen diametral, motsatt.

Det betyr ikke, som mange faktisk tror, at man får en fordel eller blir gitt noen som helst form for gunst. Derimot betyr det, som mange av oss jo også vet, ganske motsatt: Å forfordele noen betyr i utgangspunktet å gi noen mindre enn det som er rimelig eller rettferdig. Altså at andre får fortrinn før deg, om du er forfordelt.

Bokmålsordboka ser faktisk ut til å ha tatt til følge at mange bruker dette ordet annerledes, og har da lagt inn en "moderne tolkning" som altså er "å favorisere" noen. Men historisk sett er altså den motsatte definisjonen den rette.

Heldigvis er det slik at Språkrådet opprettholder den tradisjonelle betydningen, så da kan vi sove søtt om natten.

I dette tilfellet er det vel ganske opplagt hvorfor det går galt. Ordet høres jo positivt ut. Det har «fordel» midt inni seg. Da er det kanskje ikke så rart at folk tolker det slik, og dermed ikke bruker det på rett måte.

Andre ord brukes også relativt ofte feil, eller i alle fall upresist, men gjerne på en litt annen måte enn førstnevnte. De har ikke nødvendigvis en like diametral motsatt mening, men de glipper likevel litt. Eksempelvis: grotesk, prekært og brutal. 

Kanskje er jeg så opptatt av dette med å få ting rett fordi jeg i barndommen selv plagdes med rettskriving, ting som doble konsonanter og andre utfordrende språklige hengemyrer.

En annen ting jeg selv har vært usikker på mye av tiden, kanskje ikke på stående fot, men ofte i ettertanke, er ordene «enda» og «ennå». Det kan virke som disse blir brukt i hytt og gevær. Eller hytt og vær, som det het før det ble kvernet igjennom år med folkelighet.

Mange har lært at det heter «jeg er ikke ferdig ennå». Det er riktig. Men det er også riktig å skrive «jeg er ikke ferdig enda», når ordet handler om tid og betyr fremdeles.

Men de kan ikke brukes helt fritt. Det heter «enda større», «enda bedre» og «enda verre». Ikke «ennå verre». Så akkurat her får språket være levende, men ikke fullstendig grenseløst.

Det er ikke farlig å bruke et ord feil. Det gjør vi alle. Men av og til kan det være greit å stoppe litt opp og sjekke om ordet faktisk betyr det vi tror. Om ikke annet, så for å glede en av de språknerdene du kjenner.