Den liflige lyden av… motorsag

Hvem skulle trodd!

Jeg har begynt å elske lyden av motorsag. Enda så aggressiv den er, gjør lyden meg glad. Den betyr nemlig at noen har tenkt å felle minst ett tre. Jeg applauderer. Noen ganger ryker et helt plantefelt. Da er det like før jeg heiser flagget.

Vi har selv svingt motorsaga. 26 år etter at vi flyttet inn i nybygd hus, var skogen i ferd med å få overtaket. Det er deilig å gjenvinne utsikt, og tilsvarende forstemmende å se at der vi felte ett tre i fjor, har det nå sprutet opp 70 nye skudd, enkelte av dem mer enn en meter høye. (Selje, ja.)

Landet vårt gror igjen. Norge var finere før. Vi pleide å ha utsikt fra bilvinduet; nå kjører vi for en stor del i grønn tunnel. Men utseende er ikke alt. Artsmangfoldet sliter når skogen blir for tett. Stier forsvinner, og vi blir nærmest avhengig av turveier, selv på landet.

Har du hørt om landskapsgeograf Oskar Puschmann? Han dokumenterer hvordan Norge har endret seg ved å refotografere historiske bilder. Puschmann følger i fotsporene til fordums landskapsfotografer som Axel Lindahl og Anders Beer Wilse, som tok bilder i hele landet på henholdsvis slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Puschmann oppsøker stedene hvor Lindahl og Wilse sto med sine kameraer. Han retter linsa i samme retning og tar bilde av landskapet slik det ser ut i dag.

En rekke landskaper over hele landet er også førstegangsfotografert fra årtusenskiftet og utover. Disse bildene er nå tjue-tredve år gamle, og allerede interessante for refotografering. Sjekk Instagram-kontoen nibio_tilbakeblikk hvis du ble nysgjerrig.

Poenget for Puschmann er ikke å vise fortiden. Han mener refotograferingen gir en pekepinn på hva som venter. Ved å sammenligne nye foto med bilder tatt for femti eller hundre år siden, kan vi ved selvsyn se hvordan det gikk. Å ja, det så slik ut, nå ser det sånn ut. Hvordan vil det se ut om en generasjon? Hvor er vi på vei, og ikke minst: Er det dit vi vil? Tilbakeblikkene skal vekke bevisstheten.

En onkel av meg pleide å kommentere at «når man ser bilder fra femtitallet, skulle en tro at skogen ikke var oppfunnet enda». Det er godt sagt.

Den aller største forskjellen på da og nå er selvsagt bruken av så vel innmark som utmark. Tre av fire gårdsbruk har forsvunnet siden 1970, det er slutt på beiting og slått, vi henter verken tømmer eller hesjestaur, og fyrer knapt nok med ved. Og brøytestikkene! Å sanke naturlige brøytestikker pleide å være en finfin sommerjobb for ungdom OG et supert tiltak for å bremse nye skudd. Nå skal de være av oransje plast, som garantert generer masse søppel i naturen. (Det er en digresjon, men brøytestikkeregnestykket synes jeg noen skal ta!)

Landskap kommer alltid til å være i endring. Alt vi gjør, og ikke gjør, kommer til å sette spor. Vi kan ikke spole tilbake, men vi bør tenke over om veien fremover fører oss dit vi ønsker. Og alle som eier skog kan skoge litt!

Til slutt en utfordring: Plukk fram gamle bilder fra familiealbumet, ta papirkopien med deg ut i terrenget, oppsøk fotografens nøyaktige ståsted, ta bildet på nytt og se hva som har skjedd på tjue, tredve, førti år. Kanskje en herværende lokalavis kan huse vårt felles galleri for tilbakeblikk?

Ukas spaltist er fra Valnesfjord. Hun er bygdepatriot, hobbyskribent, rykk-og-napp-blogger og entusiastisk småbarnsmormor. I teorien flittig med håndarbeid. Likegyldig til cirka ingenting.