En tysk flyktning i Valnesfjord

Han og den senere tyske forbundskansler Willy Brandt kom seg fra Hamburg til Norge i 1933. Etter krigen drev han reparasjonsverksted både i Valnesfjord og på Fauske. Mange på Fauske kjente ham, noen kalte ham for Willy Haug.

I slektsboka for Valnesfjord, bind VI, finner vi navnet Willy Hauck. Det står at han kom til Norge som jødisk flykning i 1933.

Albert Willy Hauck var født i byen Gotha i Tyskland i 1903. Han oppga selv at han var oppvokst i et evangelisk kirkesamfunn da han giftet seg med Marie (Maia) Christensen fra Valnesfjord, 28. november 1939. Det er ingen tegn til jødiske forfedre i de nærmeste slektsleddene, men han var født inn i en politisk interessert familie og vennekrets, hvor flere var engasjert på venstresiden. Før Hitler kom til makta var det politisk kaos i Tyskland med svært mange partier, både kommunistiske og sosialdemokratiske og andre. Willy ble også svært engasjert på venstresiden i politikken og ble bystyrekandidat i byen Gotha.

Det inntrykket som sitter igjen i historiene fra krigstiden er at alt folket i Tyskland støttet oppom Hitler. Det vises stadig filmsnutter der folkemassene hyller ham. Man glemmer at det var propagandaapparatet som produserte filmene, og at all opposisjonen var slått brutalt ned. Vi må minne hverandre om at det var mange i Tyskland som ikke sognet til nazismen. En stor del av innbyggerne sognet til kommunistene, sosialdemokratene eller til de mange andre partiene.

Det var stor forskjell på fattig og rik i Tyskland før krigen. Min kone, Bodil Bakken, bodde en stund i Vest-Tyskland hos en dame av de gamle aristokratiske landeierslektene, Sibylle von Gersdorff. Hun fortalte mye om sin familie til Bodil. Hennes foreldres kjempestore gods lå i det som ble Polen etter krigen, og de måtte forlate alt de eide der da Tyskland kapitulerte. Hun forteller at bildealbumet viste hovedbygningen som måtte ha vært større enn slottet i Oslo. Terrorapparatet Hitler disponerte hadde vokst seg stort og kraftig, også ved hjelp fra de store landeierne som von Gersdorff og bedriftseierne, som selvsagt var imot alt som liknet på kommunisme og sosialdemokrati. Hitler og Gøring brukte riksdagsbrannen til å arrestere fire tusen kommunister i løpet av ei natt, og før valget ble det arrestert tjuefemtusen av de sentrale medlemmene av det kommunistiske partiet. SA terroriserte all opposisjon mot Hitler. Willy Hauck var en av dem som ble tatt av SA, men han overlevde slagene, og berget livet fordi noen katolske nonner tok seg av ham. Han greide å komme seg til Norge og Valnesfjord takket være den kommunistiske hjelpeorganisasjonen Rote Hilfe Deutschland.

Rømte fra SS og SA

Det var forbudt å forlate Tyskland, men organisasjon Rote Hilfe hjalp ham slik at han kom seg om bord som «turist» i en norsk båt i Hamburg, han tok vare på kvitteringen fra butikken i Hamburg, datert 2. september 1933, da han kjøpte seg klær for sjøreisen til Norge. Den norske avdelingen tok imot ham da han kom til Norge. Det norske politiet var på jakt etter ham, så de måtte skjule ham for å hindre at han ble returnert til Tyskland. Han har fortalt at han lenge måtte leve i skjul og flyttet rundt flere steder, en tid lå han i skjul i høyet på en låve.

Willy og hans bror Otto Hauck hadde tilhørt et miljø som med alle midler kjempet mot at Hitler skulle komme til makta i Tyskland. Over halvparten av den tyske befolkningen ønsket ikke Hitler, og miljøet brødrene tilhørte, engasjerte seg voldsomt for å hindre at nazistene skulle komme til makta. Willy forteller litt i et brev han skrev etter krigen til en venn i Tyskland:

«Kameratene fra den gang er jo forsvunnet i konsentrasjonsleirene og tukthusene, og de som fortsatt er i live, hvordan og hvor skal jeg finne dem? Min bror Otto ble arrestert i 1934, satt i fengsel i Kassel, men ble frikjent etter 5-6 måneder fordi jeg hadde tatt på meg all eventuell skyld via en advokat.…de vet jo at SS var spesielt ute etter meg, jeg var jo bystyrekandidat for «Det forente sosialistiske parti» ved siste kommunevalg i mars-april 1933. Frem til juli 1933 gikk det noenlunde bra, men jeg overnattet ikke lenger i leiligheten min, og en dag kom SS og SA, gjennomsøkte huset og tok med seg alt av verdi, dokumenter osv. Noen venner og jeg holdt til i en hytte i en hagekoloni, stensilerte flyvebladet med teksten «Tyskland, dikternes og filosofenes land, nå er du dommerens og bødlenes land» på første side, vignetten ble laget av en kunstmaler, han og en kamerat døde i Dachau. Da var det på tide for meg, jeg reiste til Gotha, og etter 44 dager i skjul, dro jeg på en kronglete måte til Hamburg, og samme dag som «turist» til Stavanger i Norge. Det som skjedde etterpå vil fylle en hel bok, at alt gikk bra kan jeg takke Trygve Lie for.»

Røde Hjelp i Norge organiserte en rekke protestmøter mot utlevering av Willy Hauck, og det var mange avisinnlegg, også i Nordlands Framtid, der f.eks. Stokmarknes Arbeiderungdomslag, ved Baste Bastesen gikk inn for at han ikke måtte utleveres til «de fascistiske bødlers morderbander». Våren 1934 fikk han oppholdstillatelse, men kampen for full asylrett fortsatte. Den senere norske utenriksminister og første generalsekretær i FN, Trygve Lie, engasjerte seg i Willy Haucks sak. Han var den gang jurist i LO og sentral i Arbeiderpartiet. Hauck ga selv Trygve Lie æren for at han til slutt fikk han innvilget politisk asyl i Norge. Lie var da blitt justisminister.

Hvordan havnet han i Valnesfjord?

Haldis Johansen fra Valnesfjord, datter av broren til Haucks kone Maia, har tatt vare på brev, bilder og annet materiale etter ham, og har delt dette med meg. Det var politiske grunner til at han og Willy Brandt måtte flykte fra Hamburg i 1933. Willy Gros, tyskeren som ble bodøværing, hadde dratt tidligere, og fikk dødsdom i Tyskland in absentia.

Maia hadde en bror i Bodø, og hun arbeidet som barnepike der. Kanskje var det i Bodø Willy og Maia traff hverandre og ble forelsket, i alle fall var de blitt kjent med hverandre i 1934. I 1936 bygde han seg opp et lite mekanisk verksted på Maja familiens eiendom. Han hadde fått garanti fra kommunen på et lite lån. Der reparerte han sykler, motorsykler og lastebiler, og i 1939 giftet han og Maia seg. Han har senere fortalt at han syntes folk i Norge ble lurt til å tro at Hitler var en god mann som hadde greid å få bukt med den store arbeidsledigheten i Tyskland. Det var bilder i avisene av Hitler med blomster i hendene og barn rundt seg Noen mente at en slik mann burde vi hatt i Norge.

Krigen kom til Fauske

Han hadde greid å skaffe seg et levebrød i Valnesfjord – riktignok svært magert – det var jo under «de harde 30-åra». Men han var flink og fikk litt inntekter av arbeidet i verkstedet sitt. Etter det tyske overfallet på Norge kom de britiske styrkene til Salten. De britiske offiserene som hadde makta i Fauske forlangte at han som tysk statsborger skulle interneres. Han hadde gjemt seg i en låve i Nordvika, og ble derfra internert på Kabelvåg folkehøyskole. Senere kom Willy seg til Tromsø mens de østerrikske bergjegerne marsjerte nordover i Nordland.

Haldis Johansen fortalte at etter at Willy var blitt arrestert i Nordvika, reiste svigerfaren til politikammeret i Bodø for å spørre etter svigersønnen. Mannen i skranken hadde fått beskjed om at disse interneringene var hemmelige, og var i tvil om hva han skulle gjøre. Han henvende seg derfor til en annen politimann som satt bak i lokalet og spurte på engelsk slik at faren ikke skulle forstå hva de snakket om. Da lo den andre, fordi han visste at faren hadde vært i Canada for å få seg arbeid og hadde bodd der i ni år og snakket selvsagt flytende engelsk.

I Tromsø fikk Willy Hauck atter en gang hjelp av Trygve Lie, som nå var forsyningsminister og på tur til London sammen med regjeringen. Han fikk et dokument, sikkert med stempler etc. med påskrift om at «alle måtte hjelpe ham». Med den i lomma, pluss en kaffekjele til å koke vann i, startet han til fots fra Tromsø natta til 6. juni 1940, og nådde fram til finsk Karesuando 22. juni. Han kunne ikke gå til Sverige, da ville han blitt sendt tilbake, eller til Tyskland. Sverige var fiendeland for ham. Selv kronprinsessen Märtha som var svenskfødt fikk problemer da hun dro til Sverige etter det tyske overfallet.

Willy ble her til han fikk melding om at han hadde fått norsk statsborgerskap, det er datert 21.3.1941 i London. Da gikk han nordover til grensen mot Norge ved Skibotndalen. På den andre siden av grensen ventet Maia. Hun hadde tatt seg arbeid hos handelsmann Bech i Skibotn og var på påsketur sammen med familien på hytta øverst i Skibotndalen.

De kunne nå sammen reise inn i Sverige som norske flyktninger. I Kjesäterarkivet er de registrert ankommet til Sverige 21. juni 1941. Willy hadde fagbrev og arbeidserfaring fra Tyskland og fikk jobb i Ørebro som mekaniker. Der bodde de hos et søskenbarn av Maia.

Etter freden i 1945 skrev Willy til foreldrene i Gotha uten å få svar. Det var først året etter, mai 1946, han fikk et brev fra sin bror Otto. Det var forferdelige nyheter:

Bare broren overlevde de amerikanske bombene

«Kjære Willy! Så fryktelig det enn er: Du behøver ikke å skrive til Gotha mer. Krigen har ført til det tyngste for oss som finnes, tapet av dem vi hadde mest kjær, i siste timen av dette vanvittige folkemordet. Alle våre kjære, far, mor, Hede, Willy, tante Clärchen, Selma og Traudchen er blitt ofre for bombekrigen. Den 3. april 1945, tredje påskedag, et par timer før byen kapitulerte, klokka halv fem om ettermiddagen, falt fire bomber ned på bebyggelsen, etter at SS-banditter hadde revet ned det hvite flagget som hang på kirka, og 2 av bombene traff huset der våre kjære bodde.»

Mora og søstera var de første som ble hentet ut av tilfluktsrommet under ruinene, tilsynelatende helt uskadet, men lungene hadde revnet av lufttrykket fra bombene. Til sammen døde 21 menneskene som bodde i huset. Hans tante Clärchen hadde fått huset i Frankfurt bombet av De allierte og hadde derfor fått husrom hos Willys foreldre, hun ble også drept. En familievenn som også het Willy overlevde, men da han så ruinene etter det flere etasjer høye huset, satt han pistolen mot hodet for å skyte seg. En venn av ham greide å ta pistolen fra ham. Denne Willy var den eneste av de 21 personene som lå i ruinene som overlevde, bare med et sår i hodet. Men dette såret ble hans bane. Etter at han i to dager hadde hjulpet til med å få de døde ut av ruinene og frakte dem bort, måtte han legge seg fordi såret smertet så grusomt. Det hadde gått akutt betennelse i det, og han døde 13. april.

Bygde enebolig i Valnesfjord

I 1947 bygde Maia og Willy seg en bolig i Valnesfjord. Han hadde aldri vært borti husbygging, så det ble en rar bygning har han fortalt, men fullt beboelig.

Willy Hauck hadde selvsagt lyst til å besøke broren Otto, men ble frarådet. Otto skrev til Willy i 1948 om hungeren. Tyskerne fikk svært små rasjoner av den amerikanske okkupasjonsmakta. Vi vet at rasjonene tilsvarte det som tyskerne ga krigsfangene som arbeidet i Fauske under krigen. «Man skulle tro at alt begynte å bli normalt med matforsyningen tre år etter krigen, men det blir bare verre og verre for hver dag som går. Vi har ikke fått et gram kjøtt eller pølser på fire uker. En kvart kilo ferskfisk på 14. dager, ingen poteter eller grønsaker. Ett brød per person per uke. 50 gram margarin på 10 dager. Hvis dere skulle besøke oss nå da måtte dere sulte sammen med oss, da ville Maja få et dårlig inntrykk av oss.» Brevet ble skrevet ett år etter at amerikanerne hadde satt i gang «Hoover meals» som skulle brødfø tyske barn og unge i den amerikanske sonen.

I et brev senere er broren bitter: «Nazistenes forbryterske politikk har jo tråkket på alt som var bra og flott i verden, og har etterlatt folket og hele Europa i en tilstand som roper til himmelen. Jeg var og er trofast mot min politikk, men 12 år med nazipropaganda har forvandlet den tyske arbeideren til et avstumpet menneske. […] Det er så mye vi må unnvære, og alt dette ville ikke ha skjedd hvis dette pakket ikke hadde kommet til makten i 1933. Du husker jo hva vi sa for 15 år siden, og det viste jo å være sant at Hitler betydde krig.»

Senere kom broren Otto Hauck og hans kone på besøk til Valnesfjord, og Maia og Willy besøkte dem i Tyskland.

Verksted både på Fauske og i Valnesfjord

Willy Hauck drev verksted både i Valnesfjord og i Fauske sentrum etter krigen. Han hadde kjøpt seg motorsykkel, som de kjørte mellom Fauske og Valnesfjord med. På Fauske hadde han først et knøttlite rom der han reparerte sykler. Cato Pedersen syntes det var så morsomt å være sammen med ham der. Han måtte ta inn syklene stående for å få plass. Senere fikk han flytte inn i den nedlagte knottfabrikken i Sjøgata. Kona Maia var hushjelp og barnepasser hos Anna og Arne Solvik, begge var aktive forretningsfolk. Anna hadde Engeli frisersalong og Arne bilverksted. De bygde hytte i Djupos, like i nærheten av familien Hauck.

Willy Hauck ble blind i 1975/76 etter ubehandlet grønn stær. Da skaffet han seg utstyr og ble radioamatør med kontakter over hele verden. Han gikk bort på Bodø sykehus i 1984, mens Maia levde til 2001. De hadde ikke barn.

Denne og flere andre artikler finner du i bokserien Fauske under 2. verdenskrig