En meget sterk debut av Hellavator

Hellavator er et tomannsband som består av Ørjan Olsen og Helge Simonsen. Begge to er kjente skikkelser i musikkmiljøet på Fauske.

Begge har lang fartstid sammen, og har blant annet spilt i Kiss-coverbandet Kjøss og metallbandet Trial By Fire, men tar i Hellavator og fordyper seg i sjangrene Stoner og Doom.

Band som Kuyss og Sleep anerkjennes som pionérer i sjangrene, mens band som Queens of the Stone Age har de siste årene gjort musikken tilgjengelig for et større publikum med sin kommersielle tilnærming.

Uten sammenligning for øvrig tar Hellavator det i motsatt retning.

Albumet som har fått navnet Ruin starter med låta «Heroin», og fra første riff skjønner man hva man har i vente.

Det er seigt, det er tungt og det er blodig fett. Olsen sin vokalintroduksjon består av et skrik som varer inn i evigheten, og sammen med en vegg av gitarriff og trommer får man servert en musikalsk pakke som inviterer til nakkeskade.

Man kan simpelthen ikke la være å riste hodet (les:headbange) i takt med musikken.

Ruin er et mangfoldig album som tilbyr seige låter som nevnte «Heroin», «Sick» og «II Two 2» der tempoet tas ned og de blytunge riffene akkompagneres med Simonsen sine stødige rytmer på trommene.

På låter som «Full Throttle» og «Music Hates Us All» skrus tempoet betraktelig opp, uten at samspillet lider av den grunn. «Full Throttle» er et navn som beskriver låta godt, for her er det bånn gass fra første takt, og er for undertegnede en av de sterkeste låtene på albumet.

Åpningsriffet setter seg i hjernebarken, og blir ikke å forlate med det første. Både Olsen og Simonsen utviser et bra teknisk repertoar på sine respektive instrumenter, og på låten «Devil May Care», som er nok et høydepunkt på skiva, får vi vokal fra begge bandmedlemmene. Simonsen sin rockevokal i kombinasjon med Olsen sin vrengte stonervokal gjør at låta skiller seg ut.

Ikke så mye at den føles malplassert ut, men heller bidrar med et nytt element som bringer et friskt pust midtveis i albumets løpetid.

Et aspekt ved albumet som må nevnes i anmeldelsen er produksjonen til Pelle Henricsson ved Tonteknik Recording i Umeå. Det låter rett og slett skambra ut.

Lydbildet er fyldig, varmt og akkurat passe skittent til at det ivaretar låtmaterialet på best mulig vis.

Albumet er et bevis på at få kokker lager lite søl, for selv med kun to medlemmer skaper bandet et album som kvalitativt holder en meget høy standard.

Denne skiva er ikke for alle og enhver, men er man glad i musikk på den hardere delen av skalaen, musikk som ikke tar sikte på å være A4, eller ønsker å sjekke ut musikk av lokale musikere er dette et album jeg varmt kan anbefale å sjekke ut.

Nakkekrage er bestilt, og jeg setter på skiva nok en gang.