En kiste full av ufoer

Siste helga i oktober skal det være strikkefestival på Fauske. Da samles strikke- og hekleglade fra hele landet til inspirasjon og sosialt samvær.

«Skal vi på Fauske strikkefestival?»

Her om dagen fikk jeg denne meldingen fra ei venninne. Jeg vet flere som allerede har meldt seg på, så hvorfor ikke, tenkte jeg. Det kan sikkert bli artig!

Man trenger faktisk ikke å kunne strikke eller hekle for å være med. Bare man er litt interessert i temaet og har lyst til å møte likesinnede, så er man velkommen.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg lærte å strikke, men du verden hvor mange prosjekter jeg har startet på opp gjennom årene! Og du verden hvor mange jeg ikke har fullført...

Jeg husker da jeg skulle strikke fanakofte til meg selv, og oppdaget etter hvert at jeg hadde vridd hele strikketøyet slik at det var en konstant snurr på det. «Jaja, tenkte jeg, jeg må jo klippe det opp uansett når det skal lages kofte», så dermed gadd jeg ikke å rekke opp.

Det var ikke så lurt. Det viste seg da jeg var ferdig med bolen at kofta ble altfor stor. Den endte dermed sine dager som sitteunderlag.

I stua har jeg ei kiste som er full av strikke- og hekleprosjekter, garn, pinner og tilbehør.

Når jeg en sjelden gang tar en opprydding, blir jeg litt overrasket over hva som ligger der. Merkelig hvor fort man glemmer. Ut av syne, ut av sinn, heter det vel.

Da jeg var gravid med min førstefødte, fikk jeg det for meg at jeg skulle strikke en liten babydress i hvitt ullgarn. Med tynne pinner og et mønster som kanskje var litt for avansert for meg, gikk det sakte men sikkert framover. Selve bolen ble strikket ferdig. En fot eller to, og kanskje et erme. Så stoppet det opp, uten at jeg vet hvorfor.

I dag er han som skulle få dressen 14 år, og den er enda ikke fullført.

I strikkekista ligger det også en liten jakke i blågrønt bomullsgarn. Jeg tror den var ment for barn nummer to, men husker ikke helt.

Da den ikke ble ferdig i tide, tenkte jeg at den kunne gis bort til et tantebarn, eller ungen til ei venninne. Eller kanskje en gammeltanteunge. Vel, hvis framdriften fortsetter på dette viset, så blir det vel heller til et barnebarn.

Jeg har en mistanke om at jeg har en slags angst mot montering av strikkeplagg. At det er det som gjør at det stopper opp for meg.

For rundt 10 år siden begynte jeg å strikke en genser til meg selv. Den var i tykt garn, og det gikk ganske raskt. Etter hvert kunne jeg sette ermene inn på samme pinne som hoveddelen, og strikket det sammen videre. Men så stoppet det igjen. Bare halsen gjensto, og merkelig nok tok det flere år før jeg tok meg på tak og fullførte den!

I strikkekista mi er det mange ufoer. Og da snakker jeg ikke om uidentifiserte flygende objekter. I strikkesammenheng betyr ufo nemlig «Unfinished objects».

Der ligger det blant annet en sokk, som ikke har fått partner. Der er det flere påbegynte kopptuer, ett uferdig pledd og en kofte som jeg egentlig har kommet ganske langt på.

For et par år siden fikk jeg det for meg at jeg skulle lære å hekle. Mulig jeg har prøvd det en gang i fortiden, men det har jeg tydeligvis fortrengt.

Typisk meg, gikk jeg hardt ut og planla å hekle en brødkurv. Jeg kom så langt på bunnen at den kanskje måler 10 centimeter i diameter, før jeg stoppet. Nå har jeg helt glemt hvordan jeg heklet.

Kanskje jeg burde dra på strikkefestivalen for å få inspirasjon til å fullføre ufoene mine?

Bare jeg ikke risikerer å bli fristet til å starte på enda et nytt prosjekt...