En helt annerledes påske

- Jeg har hatt drømmen i mange år. Tenkt og fundert på om det ville være mulig å komme seg dit en vakker dag.

Lill Anita Pettersen (39) humrer for seg selv.

- Ideen har også blitt forelagt andre med jevne mellomrom, men reaksjonene har stort sett gått på at jeg burde utredes av profesjonelle innen helsevesenet til at jeg allerede var blitt sprøyte gal.

Litt urettferdig kanskje, men hva ville du sagt om en venninne spurte deg følgende spørsmål:

«Blir du med til Mount Everest?»

Mange hadde avslått ideen til Lill som en vill fantasi, og overraskelsen var derfor ganske stor da svaret til venninnen og kollegaen Lena Cecilie Pedersen (31) var like enkelt som det var lykkebringende.

«Ja, så klart!»

Med en reisepartner var det bare å begynne å saumfare alle informasjonskanaler om temaet.

For hvordan i all verden kommer man seg til Mount Everests basecamp? Det er vel ikke bare å ringe til Ving og kaste seg på et charterfly til Nepal?

- For å si det enkelt, man blir veldig glad i internett. Det fungerer helt strålende til sånne ting. Der var det mulig å finne stort sett all informasjonen man trenger. Vi kom etter hvert i kontakt med en norsk dame, Marit Andreassen, som har lang erfaring med å sette sammen turer til basecampen ved Everest, forteller Lill.

Det er utrolig mye som må ordnes før en slik tur. Både hvordan man kommer seg til Katmandu og videre. I tillegg til hvor man skal bo og organisering av bærere.

- Og det er det papirarbeid på absolutt alt. Det er mange ting man aldri ville kommet på selv som må godkjennes og være i orden før man overhodet kan snøre på seg skoene, sier Lill og Lena.

Men med alt på plass, var det bare å begynne å glede seg. Lenge.

- Vi hadde i overkant av et år å vente på selve turen, men det var bare bra. Man trenger litt tid å glede seg på, sier turkameratene.

Den 18. mars kunne de endelig sette seg på flyet og reise på en fjelltur ikke mange kunne måle seg med i påska.

Tre uker med vandring blant verdens høyeste fjell er betraktelig mer ambisiøst enn gjennomsnittsturen med Kvikk-Lunsj og kakao.

Den enkle delen av reisen var å komme seg til Katmandu. Derfra var det å komme seg over i et langt mindre fly, og sette kursen mot det som regnes som en av verdens aller farligste flyplasser, Lukla.

- Det er en liten flystripe midt i en fjellside. Den går i oppoverbakke, og det er ingen muligheter til å prøve på nytt om man ikke skulle klare å lande på første forsøk. Jeg er ikke redd å fly, men det er ikke til å komme seg fra at det var litt skummelt. Men det gikk bra, og vi kom oss ned, sier Lill.

Med det var det klart for det som egentlig var målet for turen. Det å bruke føttene opp mot verdens tak.

- Lukla ligger på 2.845 meters høyde, og derfra skulle vi gå til basecamp under Everest som er på 5.364 meter. Totalt sett ville det ta oss ni dager å nå fram til målet, forteller de to.

Øktene i en slik høyde består først og fremst av vandring i sju til åtte timer hver dag. Opp tidlig, og start klokken åtte om morgenen.

- Enkelte dager var det opp av soveposen allerede i femtida om natta for å gjøre seg klar. I sånne høyder tar alt mer tid enn ellers,

Til tross for at starten lå høyt, var både Lena og Lill i fin form. Men de kjente også ganske raskt til det faktum at lufta er mye tynnere enn normalt.

- Selv om det var mye gåing, så var det mange pauser innimellom. I tillegg hadde vi en større lunsjpause hver dag. Det er utrolig viktig å få i seg nok energi. Det er en utfordring man ikke tenker så mye over, for matlysten påvirkes veldig av høyden og de plagene man får.

Til å begynne med var det imidlertid varmt i været, og reisefølget kunne gå i lette klær gjennom den storstilte naturen.

- Utsikten og fjellene er vanskelig å beskrive. De var tidlig som en nordnorsk sommerdag og med de enorme toppene rundt er det nesten som man kan miste pusten.

Etter hvert som dagene gikk og det ble stadig tynnere luft, begynte også plagene å melde seg for både Lena og Lill.

- Symptomene på høydesyke er først og fremst hodepine, kvalme og svimmelhet. I tillegg kan man bli plaget med oppkast og at store deler av kroppen hovner opp. Jeg fikk gjennomgå av alle disse, sier Lill.

- Hodepinen man får i høyden er ikke som noe annet jeg har opplevd. Den er så utrolig intens og gir seg ikke, men mindre man sitter helt i ro. Og det er litt vanskelig når man skal gå i mange timer om dagen.

Underveis bodde de på forskjellige «lodger» eller hytter om man vil. Ikke helt etter norsk standard, fikk de oppleve.

- For å si det sånn, toalettet er som regel et hull i bakken, og det skulle mye til for at det ble fyrt i ovnen. Det er stort sett sola som varmer opp, så det ble til at soveposen ble klesskap i tillegg til oppholdsrom, humrer de to.

Etter ni dager med blodslit, høydesyke og liten matlyst, kom de endelig fram til målet for reisen. Det golde landskapet under verdens høyeste fjell er ikke så innbydende, men det var en enorm seier for Lill og Lena å klare å komme seg dit.

- Jeg var utrolig sliten, men veldig glad. Det ble noen tårer ja, det er det ikke tvil om. Jeg klarte kanskje ikke helt å ta inn over meg der og da hvor stort det var, men det har kommet veldig i ettertid. En helt vanvittig opplevelse, selv om det absolutt skulle være litt overskyet akkurat den dagen, sier Lill.

På vei ned fikk de heldigvis oppleve hvordan det er å komme tilbake til en verden med mer enn nok oksygen.

- Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor deilig det var. Det å kjenne lukta av blomstrende kirsebærtrær og ikke være andpusten hele tiden, er helt vidunderlig, sier de to.

Vel hjemme i Norge igjen har det vært en tid for refleksjon og flere tanker på det eventyret de faktisk har vært på.

- Hva man tar med seg fra en sånn tur? Det er faktisk veldig lett å svare på. Jeg har fått veldig lyst til å dra på flere eventyr. Alt er mulig å gjennomføre, bare man bestemmer seg for det. I tillegg har vi lært at kroppen tåler mye. Mye mer enn vi tror. Det mentale har mye å si, men det føles litt som at jeg kan klare absolutt alt jeg vil nå, sier Lill lattermildt mens Lena nikker med.

- Det var en opplevelse vi kommer til å huske resten av våre dager, dette kommer til å vare evig.