En god start for alle

Ble det slik du hadde sett det for deg? Livet, altså? Hva med karrieren, drømmene?

Hvem skulle ikke ønske de hadde satset hardere, vinglet mindre og pugget mer. Mange angrer på veivalget de tok allerede som 16-åring. Kanskje ønsker de at de hadde fulgt sitt eget hjerte. Ikke lærerens, eller mammas.

Å finne ut hvem man er og hvor man vil, er ikke så lett. Mulighetene er bortimot uendelige. Særlig her i landet, hvor vi ikke trenger å komme fra en rik familie for å tilegne oss kunnskaper. Men selv her er det noen som sliter og faller utenfor. Det er ikke nødvendigvis deres egen skyld.

Helt fra barna begynner i første klasse på barneskolen, forventer vi av dem at de skal tilegne seg teori på samme måte. De må lære seg å sitte stille og konsentrere seg. Det er veldig viktig, og kanskje undervurdert, å lære barn å finne roen. Men man skal også huske på at det ikke er like lett for alle. Og at ingen er mer normale enn andre.

Da min datter begynte i første klasse, husker jeg hvor totalt forandret hverdagen ble. Fra et fritt liv der vi styrte det meste, til et rutinepreget liv der vi måtte legge alt opp etter klokka og skoleruta. Tilfeldigvis er hun av det rolige slaget, som gled inn i strømmen og den gjeldende undervisningsformen. Men det slo meg hvor mye de små satt i ro, i forhold til hva de var vant med fra i barnehagen.

Allerede i fra tidlig alder favoriserer vi de elevene som er teoretisk anlagte.

Nylig var jeg på besøk hos yrkesfag-elevene på Fauske videregående. De virket svært fornøyde med å få holde på med praktiske arbeidsoppgaver, og for å slippe teorimengden de hadde på ungdomsskolen. De må fortsatt ha teoritimer, men den er tett knyttet til den praktiske undervisninga. Noe som ifølge elevene er en sterk motivasjonsfaktor.

Men det er bekymringsverdig mange som faller av studieløpet i videregående. Bare vel 40 prosent av elevene i fylket tar eksamen eller fagbrev. Det er ikke en god start. Har vi et system som produserer tapere?

En erfaren gründer jeg snakket med nylig, mener undervisningen i skolene er tilrettelagt for bare halvparten av elevene. Resten må prøve å tilpasse seg så godt de kan. Hvis de kan. Det er på høy tid at vi slutter med å stigmatisere den delen av befolkningen som lærer best gjennom praktiske metoder. Som vil prøve og feile for å skjønne hvordan ting henger sammen.

Det finnes absolutt mange dyktige lærere, både i grunnskolen og ved videregående skoler, som tilrettelegger alt de kan. Men det er fortsatt en vei å gå. Å ta hensyn til alle i undervisningen kan høres ut som et veldig kostbart og ressurskrevende prosjekt. Må det nødvendigvis være det?

Elevene må vite at det ikke bare er de skrevne karakterene i norsk, matte og kjemi som er målestokken på vellykkethet. Hva med omsorgsevne og kreativitet? Koordinasjon og samarbeidsevne?
I tillegg må lærerne og elevene (og alle vi andre) forsøke å godta at man er fullstendig forskjellige. Hvis vi også er såpass rause at vi kan hjelpe hverandre med å se hva vi er gode til, har vi kommet langt.

Det trengs ikke alltid så mange store og gullkantede ord, for å få noen andre til å skinne i livet sitt.

En god start er aldri for seint.