En forfatter i magen

På ungdomsskolen delte lærerne ut et ark der vi skulle svare på spørsmål som «Hva er din favorittsang?» og «Hva vil du bli når du blir stor?».

På sistnevnte spørsmål svarte jeg «forfatter».

I dag er jeg ikke akkurat forfatter, men et skrivende yrke har jeg i alle fall skaffet meg.

Jeg likte å skrive allerede lenge før ungdomsskolen. Hvis jeg leter i gamle esker, finner jeg kanskje min første bok som jeg skrev da jeg var seks år.

Den hadde fire eller åtte sider, og bar den spennende tittelen «Tom og det store rome hans».

Boka handlet naturlig nok om denne Tom som hadde et stort rom. Jeg mener å huske at rommet var rødt, eller så var det senga som var rød. Jeg hadde i alle fall tegnet noe rødt på forsiden av boka.

Boka kom ut i bare ett eksemplar, men det kom en oppfølger som jeg ikke lenger husker tittelen på.

Den var antakelig ikke like spennende som den første...

Siden den gang har navnet mitt vært på trykk en rekke ganger. I avisene riktignok. Den første gangen tror jeg var da jeg gikk i tredjeklasse på barneskolen.

Min entusiastiske lærer hadde falt pladask for et dikt jeg hadde skrevet på rim, om forskjellige personer og deres dyr.

Hvis hun hadde spurt meg først, hadde hun nok ikke fått lov til å sende det inn til lokalpressen.

I ettertid synes jeg det er artig å tenke tilbake på.

Opp gjennom årene har det vært mye «skriving for nattbordskuffen».

Jeg avanserte fra bøkene om Tom og diktet om dyr, til små hefter om en detektivklubb bestående av jenter som selvsagt holdt på med hest.

Heftene ble fortsatt illustrert av forfatteren selv, og de var nok sterkt inspirert av de svenske bøkene jeg leste om Britta og ponnien Silver.

På ungdomsskolen dumpet jeg borti en novellekonkurranse for ungdom. Temaet var alkohol eller rusmidler, og de beste novellene skulle gis ut i en bok.

Jeg diktet opp en historie om ei jente som drikker seg fra sans og samling, samtidig som alenefaren hennes smugler sprit i stor stil.

Plutselig en dag kommer det brev i posten om at novella mi var en av de som hadde fått plass i boka «Da Perri la på røret, og andre noveller».

Selv om det hadde gått en stund siden jeg skrev teksten, og jeg syntes den var litt barnslig, så var det stor stas. Det fulgte til og med en pengepremie med!

Siden den gang har det skjedd lite på utgiverfronten, men for noen år siden skjedde det noe morsomt. To damer skulle lansere sin nye bokserie på Fauske, og jeg troppet opp for å intervjue dem.

Der traff jeg også en mann fra forlaget serien ble gitt ut på. Da jeg presenterte meg, kommenterte han at «Det var et bra forfatternavn».

Så om jeg ikke ble forfatter, så vet jeg i alle fall at jeg har et navn som klinger godt i de kretser...

Sprit-novella mi er nok det nærmeste jeg kommer å få publisert en skjønnlitterær tekst. I alle fall foreløpig.

Jeg har mange historier i hodet. Problemet er å få dem ut. Eller få tid til å få dem ut, kanskje?

Om ikke annet så har jeg sett navnet mitt på omslaget til en bok. Da ikke som forfatter, men som anmelder fordi jeg hadde gitt boka god omtale og mange prikker på terningen.

Det må jo være ganske nært å gi ut sin egen?