En dag med alvor, kos og store mengder latter

Dobbeltrom. Uverdig. Uforsvarlig. Alt for dårlig.

Stort sett alt jeg har hørt og lest om denne delen av helsevesenet i Fauske kommune kan summeres opp i disse ordene.

Det er ikke til å komme fra at det er med en lett defensiv holdning jeg går fra bilen og inn dørene til Helsetunet 1 på Fauske.

Hva er det egentlig som venter meg der inne? Er det bare lidelse og eldre som er stappet inn i trange rom? En siste stopp før det uunngåelige venter?

- Hei, og velkommen! Vi har gledet oss veldig til dette, så flott at du tok turen.

Avdelingssykepleier Gunn Zakariassen smiler bredt, og gjør at jeg allerede må vurdere om jeg har rett syn på saken.

- Du skal være her sammen med oss på det som er avdelingen for rehabilitering og korttidsplasser, sier hun og forklarer hva det innebærer.

Det er til sammen 11 sykehjemsplasser på avdelingen, inkludert én som er en såkalt kommunal akutt døgnplass.

Inne i stua begynner beboerne å våkne, og noen av dem er kommet ut fra rommene sine. Alf Gabrielsen på 88 år kjører rullatoren stødig inn på kjøkkenet og setter seg ned.

Sykepleier Kari Loe forteller om rutinene og hva som må gjøres om morgenen. Alle som er her har forskjellige grader av hjelpebehov, og må tilpasses etter hva som trengs.

- Bli med inn hit, her har vi en flott dame som sikkert vil slå av en prat.

Hun viser vei, og spør Reidun Hanssen (89) om det er ok at en småtrøtt journalist på læreoppdrag kommer inn for å bivåne morgenstellet.

- Ja, det er bare å stige på! Jeg leser det du skriver, det er så hyggelig.

Reidun er både gul og blå nedover hele venstre side, og den digre gipsen på armen og bandasjen på låret sladrer om det brutale møtet med bakken etter at hun falt i innkjørselen hjemme i Bringsli i Valnesfjord.

Men hele ansiktet smiler bredt mens hun avleverer de smigrende ordene, og øynene er unge og levende, tross at formen har vært bedre.

Kari jobber effektivt, men skånsomt mens Reidun forteller om da hun fikk overbalanse og gikk i bakken.

- Jeg hørte det smalt inne i armen, og visste det var brudd med det samme. Men det gikk bra, jeg hadde heldigvis med meg mobilen ut, sier hun.

Da bar det på sykehus for gips på armen, og operasjon på lårbeinet.

Resultatet er det som gjør at Reidun trenger å være på sykehjemmet mens hun rehabiliteres.

Morgenstellet er unnagjort, og det er bare én liten oppgave igjen før det er tid for frokost.

- I dag skal vi fjerne stiftene på operasjonssåret på låret. Det ser veldig bra ut, sier Kari mens hun bruker agrafftanga til å lure ut stiftene.

- Vi du prøve? Er det greit, Reidun?

Kari spør om lærlingen faktisk kan få gjøre noe, og svaret er like enkelt som det er litt skremmende.

- Ja visst, det er bare å kjøre på!

Jeg har riktignok fått fjernet slike på meg selv, og vet at det ikke gjør særlig vondt. Men veien derfra til å gjøre det på noen andre, er litt skummelt.

Men jeg ser på, og det er bare å klemme stiftene på midten, så kommer de ut av seg selv.

- Jeg kjenner ingenting, du er så flink, sier Reidun og smiler. Et par minutter etterpå er 24 stifter kommet i skåla, såret bandasjert og det er på tide å komme seg til dagens første måltid.

Det lukter godt av nykokt kaffe og maten kommer på bordet. De fleste er på plass og er sultne. Jeg skal være ærlig, det er et lite sug i magen min også.

Vi prater om løst og fast og får i oss en brødskive eller to. Smått må det masseres litt på vonde knær, og det er takknemlighet å se i øynene til de som er her.

Det er dobbeltrom på denne avdelingen også, men i og med at de fleste som er her bare skal være noen dager og uker, så er det ikke like belastende som de som har det permanent.

For de som er her, skal enten hjem igjen eller videre til andre former for omsorg.

- Det gjør det veldig fint og ikke minst variert. Å se pasienter som er veldig syke bli bedre og kan flytte hjem igjen, det er en veldig god opplevelse. Jeg ville ikke hatt en annen jobb, sier Dina Øren mens hun forbereder en medisindose til en av beboerne.

Når det hele er unnagjort er det et møte for oss på jobb, mens beboerne koser seg med avisene og slapper av.

På møtet gjennomgås de spesifikke behovene og tilstanden til de som er på avdelingen. Det er noe som evalueres kontinuerlig, og som gjennomgås av fagfolk mange ganger daglig.

- Men Helge, nå er det treningstid, det fikser du!

Møtet er over og det er på tide å aktivisere litt. En CD med instruksjoner og musikk kommer på, og jeg har ikke noe valg.

Som verdens mest usannsynlige treningsinstruktør får jeg hender i været og kasting av ballong til å bli skikkelig gøy. Latteren runger gjennom gangene så høyt at det nesten føles litt galt. Dette er tross alt et sted hvor ikke alt bare er positivt.

Klokka går fort, og det tar ikke lang tid før arbeidsdagen er omme. Den har vært rolig og lett, men jeg er veldig sliten likevel.

Jeg har ikke ansvar, ikke måttet løpe for å hjelpe, og kan sette med ned når de andre jobber videre. Til tross for det er jeg ganske gåen.

Jeg setter meg sammen med Reidun og vi snakker sammen lenge. Hun forteller meg om den verden som var før i tida, og om hvordan livet var før og under krigen.

Hun forteller om egne barn og om mannen som gikk bort for ni år siden. Hun slipper meg inn i sin verden og forteller om hvor heldig hun føler seg som kan være nettopp her.

- De er virkelig engler de som jobber her. Jeg har det så godt og trygt her, jeg kan ikke få fullrost dem nok, sier hun.

Så kjære politiker, neste gang du vil snakke om uverdig eldreomsorg, husk på å si at det er politikkens feil.

Ikke feil gjort av de som jobber hver eneste dag gjennom latter og tårer. Ekte menneskelige følelser, både hos pasientene og seg selv.

Om det er noe som kan kalles verdig, er det innsatsen disse kvinnene og mannfolkene gjør absolutt hver eneste dag.

Etter alt dette er det på sin plass å si takk.

Til Dina, Kari, Kim, Mia, Stine Mari og Gunn på vakt. Til alle de imøtekommende beboerne og pleietrengende.

En takk til alle de som jobber hver eneste dag for at de som kom før oss skal få ha fine dager, selv når kroppen ikke lenger vil spille på lag.

Tusen takk for at dere satte perspektiv på det som ellers bare er tall og sinte taler.

Og en særlig takk til Reidun. Flotte, fantastiske Reidun. Takk for at du åpnet døra og slapp meg inn i din situasjon, helt uten forvarsel og sjenanse.

Om jeg har halvparten av din positivitet, ditt humør og ditt herlige takknemlige vesen når jeg er kommet dit du er, da skal jeg være veldig, veldig fornøyd med mitt liv.

Tusen takk, det er med hånden på hjertet jeg kan si at du gjorde meg til et rikere menneske i løpet av en liten arbeidsdag. Det er kanskje det største komplementet jeg kan gi deg.