En butikk full av latter

En halv time har gått siden de åpnet butikken for dagen. Det er stille i butikken og en døsig morgenstemning i luften, inne på Sport Outlet. Lyden av en prismaskin høres i lokalet. Den rolige summingen av stemmer kommer fra hjertet av butikken, der kasseapparatet står. Fire personer befinner seg rundt det området.

Daglig leder, Ann Kristin Kristensen, står over en binge og stabler ullsokker pent på rekke nedi den.

- Nå gjør vi klart for vinteren her, sier hun.
Den er ikke så veldig velkommen for hennes del, men den kommer nå likevel.

- Nei da blir det så kaldt og da har jeg bare lyst til å være inne. Da vil jeg ikke engang gå ut av døren, så da kommer ikke jeg hit, fleiper Victoria Engan fra rullestolen sin. Begge to ler.

Hun sitter ved siden av den samme bingen med en prismaskin i hendene. Det er Victoria som trykker ut de grønne prislappene, mens Ann Kristin fester dem pent på sokkeemballasjens hjørne.

- Vi er veldig mye mer enn en butikk her inne, sier Ann Kristin og kikker på Victoria.

I butikken jobber det per dags dato tre stykker som av ulike årsaker ikke får innpass i arbeidslivet. Alle tre er 23 år unge jenter med utfordringer som hindrer dem i å jobbe fulle stillinger.

Victoria har cerebral parese og er i sportsbutikken et par ganger i uken, men har også arbeidserfaring fra Spar. Selv om hun sitter i rullestol, hindrer ikke det arbeidsmoralen hennes. Favoritt-arbeidsoppgaven hennes er hun ikke i tvil om.

- Det må nesten bli mest å prise varer, smiler hun.

Victoria begynner å le og lurer på om hun skal fortelle om pekene hun pleier å gjøre på jobb.

- Vi blir jo helt tullete av energidrikk. Og en gang hadde vi drukket hver vår. Og så hadde vi gjemt Ann Kristin sin under kassen, og hun fant ingen ting, skratter hun.

Ellers kjører de rundt i butikken med rullestolen hennes. Hun ler og forteller at hastigheten har en tendens til å bli ganske stor.

- Råkjøring rundt om kring i butikken. Det var hun som startet med det, unnskylder hun og peker på Linn Olsen, som står i kassen.

Linn flirer tilbake.

Hun sitter klar med flere prislapper, mens Ann Kristin ennå ikke har festet sine på haugen med sokker som skal nedi bingen.

- Unnskyld meg. Jeg skal henge i, det er helt greit, ler Ann Kristin til Victoria og fortsetter:

- Vi gjør mye sammen. Vi legger litt unna de travleste oppgavene for en stund når de er her med oss. De er en stor ressurs for oss. En vinn-vinn-sak. De hjelper oss, står på. Og de kommer, vi har ikke noe fravær her. De er ikke noen latsabber, sier hun og ser på dem med glimt i øyet.

- Og så holder de humøret oppe, konstaterer Linn.

På grunn av de ulike sykdommene og utfordringer de medfører, klarer ikke jentene å ha en arbeidshverdag lik den butikksjefen og de andre faste ansatte har. Det betyr likevel ikke at de ikke har godt av å arbeide.

- Det er så viktig. Det er altfor mange unge som sitter hjemme og ikke kan være ute i ordinært arbeid. Derfor er det så viktig at vi er åpen om det. De er jo ikke her for at vi skal få mindre å gjøre, det er jo egentlig omvendt. Men det å føle at man mestrer noe tror jeg er viktig for alle mennesker

Ann Kristin har ved flere anledninger opplevd å få klager fra kunder, som kanskje ikke ser eller vet om de utfordringene jentene har. Det syns hun er trist.

- Kompetanse er vel kanskje det de fleste klagene går ut på. Kanskje jentene ikke kan svare på alt med en gang. Og ting blir kanskje så utfordrende at de ikke tør å si noen ting som helst, forteller hun og legger til:

- Alle fortjener en sjanse i arbeidslivet. En annen ting som er viktig for dem, er at de blir behandlet som voksenpersoner, for det er jo det de er.

Ida Skoglund har arbeidet i butikken i bare to uker. Hun har et dren i hodet, som drenerer væske kontinuerlig ned til magen.

Den beste arbeidsoppgaven hun vet, er å pakke opp varer. Hun får lov til å organisere det slik hun vil og får skryt av Ann Kristin for at hun alltid gjør seg ferdig med arbeidsoppgaven før hun begynner på noe nytt.

- I dag fikk jeg prøve meg på kassen. Det er mye å sette seg inn i, men det går jo bra. Kundene skjønner det. Vi pleier å si fra hvis vi skal ha opplæring, og da forstår de det. Det er bra å arbeide her, det er det, sier hun varmt.

Verken butikken eller Ann Kristin får ei eneste krone for det de gjør. Det er noe hun har valgt å vektlegge selv. Hun er utdannet hjelpepleier og tror kanskje at det er der omsorgsengasjementet kommer fra.

- Det ble noe jeg gjorde i den forrige jobben min og som jeg hadde lyst til å ta med meg videre. Her er masse skjebner og forskjellige utfordringer. Ingen dager er like. Det er så mange som blir uføre og så er de ute av systemet, sier hun alvorlig.

Jentene erstatter ingen i vaktplanen. Utenom dem er de alltid to på jobb.

- Og vi får masse positivitet og glede, avslutter hun smilende, mens Linn kjører en leende Victoria rundt i rullestolen, i full fart.

VICTORIA FINSTAD