Eirika lader opp batteriene sammen med to islendinger

Snøen kryper stadig lenger nedover lia. Dager og etter hvert uker med nedbør har sørget for et aldri så lite gjørmebad ut i innhegningen.

Hestene er vant til å stå ute nesten uansett vær. Men Eirika Veel (35) skjermer de litt ekstra på høsten og vinteren.
- Jeg sover rett og slett bedre når jeg vet at hestene står tørt og godt inne, humrer hun.
Tind og Primus har akkurat fått en liten matbit da Saltenposten kommer på besøk. Og mens de står inne under tak og spiser, tar vi en kopp kaffe inne i den lune stua.

Store vinduer gir utsikt over innhegningen til hestene og Kvitblikkvatnet i bakgrunnen. Værgudene viser ikke Tverrå fra sin beste side denne dagen, med tre ufyselige grader, tunge skyer og regn.
De som kjenner til stedet vet at det er både landlig og idyllisk på en god dag.
Oskar (6 måneder) har nettopp våknet og smiler lurt i den lyse luggen der han sitter på armen til pappa Fredrik Hunstad (33). Luca (4 1/2) går i barnehagen.

For kort tid siden annonserte Eirika sine drømmer på Facebook, Tverrå Islandshestgård. Tanken og drømmen har vært der i årevis, og plutselig var tiden mer inne. Eirika og Fredrik kom med flyttelasset i 2015.
- Det var godt å komme hit etter mange år sørpå. Det er heller ikke til å legge skjul på at det er fint å ha besteforeldrene i nærheten, sier de to.

Med to små barn, en samboer som jobber turnus og to hester er det ingen tvil om at dagene kan bli vel hektiske. I tillegg jobber Eirika vanligvis som daglig leder på Kid. Nå har hun imidlertid mammapermisjon.
Travle dager til tross, Eirika ser likevel en stor fordel med de to firbeinte, som krever både mat, stell og tur.

- Jeg kan være så sliten at jeg så vidt klarer å flytte beina over gulvet. Men i det samme jeg kommer meg ut til stallen så er det liksom glemt. Er jeg stressa så merker hestene det. Da må jeg bare trekke pusten par ganger og roe meg ned, forteller hun.
- Når jeg da kommer inn igjen er jeg full av energi. Stallen er blitt min ladestasjon.
Siden de kom flyttende har det alltid vært interesse for hestene som bor på gården.

Først var det tre stykk, så bare én, men nå er det to stykker i stallen. Primus har bare bodd der en uke og gjør seg fortsatt vant med omgivelsene.
- Tind og Primus er ikke akkurat bestevenner riktig ennå. Det går helt fint hvis vi rir tur, da er de fokusert og på jobb. Men her hjemme kan det hende det blir litt knuffing, sier Eirika.
I flere år har Eirika hatt med seg familie, venner eller andre bekjente på ridetur ut i naturen. Og reaksjonene er alltid den samme. Folk elsker det.
- En gang var vi på tøltetur i puddersnø nedover mot Kvitblikkvatnet. Det var stjerneklart og nordlys.

Eirika trekker pusten.
- Det var altså helt magisk. Jeg ble helt satt ut. Og jeg er jo ofte på tur.
I det øyeblikket var hun bestemt. Hun vil la enda flere ta del i de magiske øyeblikkene. Nå jobber hun hardt for å kunne ha et tilbud klart til våren eller sommeren.
- Det er veldig skummelt å si høyt hvilke tanker og drømmer man har. Og det er fort gjort å snakke seg selv ned når man blir veldig gira.

For gira, det er hun. Eirika er en engasjert dame med hundrevis av ideer. Mulighetene er så mange. Hun nevner eksempler i fleng. Den grunnleggende drømmen er likevel å gi folk det lille ekstra. Tanken er ikke at det skal være en ordinær rideskole.
- Folk skal kunne få en opplevelse. De skal kunne komme til oss for å dra ut på tur i skog og mark med hest. Ri en runde oppi fjellet, stoppe opp, lage bålkaffe, spise matpakke, ri videre, smiler hun.
Innerst inne er hun litt engstelig for å gape over for mye. At hun skal flagge ideen, og så blir det ikke noe av.
- Samtidig er det jeg som legger lista. Så det er på en måte jeg som bestemmer om det går bra eller ikke.

Selv om det er Eirika som er hestejenta med stor H, er også samboeren med på laget.
- Jeg kunne ikke gjort det uten han. Og det er jo også han som må høre på alle ideene mine, ler hun.
- Jeg har ikke den kjempeinteressen som Eirika, men jeg har vokst opp med hest og er veldig glad i å ri på tur jeg også. Det er veldig avkoblende, forteller Fredrik.
Fredrik jobber turnus på 330-skvadronen i Bodø, så i perioder er han mye hjemme og vil bidra i planene.

Eirika trekker på seg uteklærne og tar turen ut i stallen. Fredrik og Oskar blir igjen inne. Det nærmer seg lunsjtid.
Hestene blir ivrige og er absolutt klare for å komme seg ut. Det er der de trives aller best, til tross for ruskevær. Islandshesten er en robust rase.
Primus får på seg dekken, som gjør uteopplevelsen litt lunere. Tind må vente inne litt til mens Eirika leier Primus ut på tunet.
- Jeg er så heldig at jeg får låne noen hester som skal være her hele sommeren. På den måten kan jeg prøve litt ut før jeg kjøper enda flere hester, sier hun.

For det er ingen hemmelighet at det er kostbart å investere i de firbente skapningene.
- Det fine med dette prosjektet er at jeg ikke satser absolutt alt. Og ikke må jeg investere en masse for å kunne starte opp heller. Hestene ville vi hatt uansett.
Interesserte kan følge prosessen mot Eirikas drøm om Tverrå Islandshestgård både på Instagram og Facebook.
- Veien videre blir til mens man går. Det er i alle fall bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke gjorde, smiler hun før hun går tilbake til stallen for å klargjøre Tind for en tur ut.