Drømmen om hagen

Jeg tenker på drømmehagen. Ja, ikke Drømmehagen, som i tv-programmet for små barn, men hagen. Min egen hage.

Drømmehagen, hagedrømmen. Eller var det hagemarerittet?

Jeg liker å tro at jeg har grønne fingre. I alle fall sånn høvelig. Det kan også hende at det er en god porsjon flaks inne i bildet i de tilfellene der stauder og blomster ser ut til å trives hos meg.

Interessen for hage har nok gått i arv, og jeg har mange gode minner fra min mormor og morfars store hage med alskens roser, bærbusker og velholdte bed.

Jeg er så heldig å bo i et hus med stor hage rundt. Det er god plass til å boltre seg på for unger som vil springe rundt eller hoppe på trampoline.

Det er mye plen (som selvsagt må klippes) og en grøft som grenser til en offentlig, nokså mye trafikkert vei.

Det er med andre ord mange som kan se hvordan det står til i hagen, så jeg føler et lite press for å holde den i brukbar forfatning.

Det irriterer meg forresten at det virker som om unormalt store mengder av høstløvet samler seg akkurat i grøfta vår. Etter gammel tradisjon må jo dette fjernes før nasjonaldagen. Og det gjør vi.

Når man kommer til akkurat det punktet, føler jeg at ting er under kontroll. Jeg kan ikke huske at vi har sluntret unna der.

Men etterpå har det en tendens til å eskalere. Hagesituasjonen altså.

Det er utrolig hvor fort ugresset dukker opp igjen etter at man har luket. Spesielt hvis man var lite flink til å luke året før (les: ga opp).

Etter hvert begynner heldigvis staudene å blomstre, og da har jeg et håp om at de tar oppmerksomheten bort fra det grønne villniset de omgir seg med.

Man kan leve lenge i håpet.

Hvordan kommer man opp i en sånn situasjon, lurer du på? Man kan jo bare fjerne bedene og nøye seg med plen eller eventuelt noen blomsterkrukker?

Det er bare det at det er jo så fint med blomsterbed, og det er så greit å lage det til.

Problemet oppstår fordi det er så mye morsommere å anlegge et bed enn å ta seg av det senere.

Det ser så fint ut i starten. Sort jord omkranser små og store stauder. Ikke et gresstrå er å se.

Nylig så jeg gjennom noen gamle bilder, og da dukket det opp et bilde fra et bed som var det andre jeg anla i hagen.

Du verden, bedet var ikke til å kjenne igjen. Og jeg undrer meg over hvor de små staudene har blitt av. Her er det nok noen store som har tatt fullstendig overhånd. Tett akkompagnert av gresset.

Noe av det første jeg gjør på våren når frosten har sluppet taket, er å plante stemorsblomster i verandakassene.

I år var jeg ekstremt sen. Vi snakker slutten av juni.

Heldigvis var det ikke så ille som i fjor, for da kom blomstene aldri i jorda...

Tidligere denne uken tok jeg tak i ugress-skogen foran huset. Nå er det bare smørblomsten som gjenstår.

Mange ergrer seg over løvetann, men mitt forhold til smørblomst er hakket mer komplisert. Planten formelig klorer seg fast til underlaget, og om man drar i den så får man aldri med seg nok. Håpløse greier.

Men jeg har ikke tenkt å gi meg så lett, og kommer til å vende tilbake til åstedet med fornyet styrke og energi en annen dag.

I mellomtiden håper jeg at blomsterkrukkene ved inngangspartiet drar mer oppmerksomhet enn smørblomstnettverket i singelen.

Hage krever tid, ingen tvil om det. Hagedrømmen kan fort bli til et mareritt dersom man gaper over for mye.

Så får vi se da, hvem som vinner kampen i år - ugresset eller jeg.