Det spøker for vinteren

Vinterdrømmen om appelsin på skitur kan få et nytt innhold for de neste generasjonene av nordmenn. I 2054 plukker vi kanskje frukten langs skiløypa. Hvis det i det hele tatt er snø der, da.

Vi kan vel like gjerne innrømme det, vi frosne nordlendinger; vi syns det er kjekt med litt overraskende sydenvarme.

Men når sola skinner nådeløst fra klar himmel flere dager i strekk, er det som om noe er galt fatt. Vi har ikke så mye å gjemme oss bak. Og så ser vi så godt skiten på vinduene.

Får vi en periode med stabilt vær i fire dager, blir vi rastløse. I sommer klagde vi over for mye sol. Nå klager vi over for mye regn. Vi klager også over variasjonene, selv om det er slikt vær vi nordlendinger føler oss mest hjemme med. Vi er litt rare.

Tidligere i høst spurte jeg en rekke folk om de frykter ekstremvær, i forbindelse med fire på gata-spalten vår.

- Det er bare friskt med litt vær, sa en av saltdalingene jeg snakket med. Han er kanskje representativ for de aller fleste av oss nordlendinger.

Tordenværet i sommer er bare en forsmak på hva vi kan vente oss. Orkan, flom og skredfare er noe vi må venne oss til, ser det ut som.

Den globale oppvarminga som er årsaken til elendigheten, viser seg først ved polene, naturlig nok, siden det er der isen befinner seg. Siden det ikke er folk der, er det ingen som har brydd seg noe særlig, utenom forskerne og miljøaktivistene.

Til nå. For det ser ut som om flere og flere er i ferd med å åpne opp øynene for at det ikke bare er isbjørnen som er i fare. Noen jeg kjenner har uttalt at de ikke tør å få flere barn, for de er redde for framtida.

Denne uka kom Vervarslinga med et varsel for år 2050, for å vekke oss opp. Det var triste greier.

Men la oss gjøre et forsøk på å se det hele gjennom rosa briller.

For alle som sliter med leddgikt vil det være velsignet med litt mindre kulde. Og til de som hater å bli dratt ut på skitur, der de må klatre fiskebein opp bratte lier for så å skli på rumpa ned igjen, er kanskje klimaendringene godt nytt.

Pensjonistene slipper å pendle til syden, og isbrodder og lårhalsbrudd kan bli en saga blott.

Og når det gjelder snømangelen, kan det jo hende er det sånn at de fleste foretrekker plenklipping foran snømåking.

Ikke vil det være noe problem å få dragen til å fly høyt, høyt opp i lufta. Og så lenge vi bygger hus på berg, så bor vi stort sett trygt her nord.

Sånn kan vi velge å se på det. Vi kan gå med skylapper inntil katastrofen er et faktum. Fortsatt hevder noen at ekstremværet bare skyldes naturlige variasjoner. Sånn at de skal kunne holde på som før og slippe å fire en eneste tomme på den bekvemme livsstilen sin.

Men det er på tide å innse at det er flere enn oss her på kloden. Som vil komme mye dårligere ut av det enn oss. Som mister både hjem og tilgang på mat. De beboelige områdene på jorda som allerede er hardt presset, blir stadig mindre.

Vi kan fortsatt gjøre noe som enkeltpersoner for å reversere utviklinga et hakk. For eksempel å fly litt mindre, sortere søppelet nøye og velge sykkelen oftere. Eller man kan gjøre noe helt annet. Det nytter.

En dråpe i havet, sier du? Nettopp. Det ville jo ikke vært noe hav uten alle dråpene.