- Det er den beste sangen som noengang er skrevet

Jeg kom i en diskusjon her om dagen med en gjeng om hva som er den beste sangen som noensinne er skrevet.

Det finnes nesten like mange svar på det spørsmålet som det finnes meninger om musikk, med andre ord ganske mange. Å komme med et definitivt svar på det, synes egentlig som en ganske umulig oppgave. Å nevne noen å velge i, er ikke så vanskelig, men å skulle komme med en definitiv vinner, er ikke så lett.

Til det er det rett og slett for mye på markedet. Problemet er kanskje mer å velge bort noe. Kill your darlings, som det heter.

Eller, for noen er det allerede selvsagt. Som dama som var på luften på P4 da de skulle kåre den beste låten noensinne de siste fire tiår.

Det er en del å velge i der, for å si det mildt. Men svaret hennes var helt selvsagt, det var ingen som var i nærheten av svensknorske One-2-Manys semihit ”Downtown” fra 1988.

Ja. Henne om det. Jeg tror ikke at det er en bauta som står øverst på lista til så mange andre.

Årene har gått, også i musikkverden. Man utvikler seg og horisontene utvides forhåpentligvis. Det kan også selvsagt gjøre det verre å finne en favoritt.

Men jeg har svaret klart. Det er en sang som lever så sterkt at den har nøyaktig samme relevans i dag som da den ble gitt ut 10. februar i 1964.

Da fikk verden for første gang stifte bekjentskap med Bob Dylans ”The Times They Are a-Changin’”.

Etter mitt syn finnes det ingen sanger som kan ordrett beskrive et samfunn like godt den gang da som den kan nå. Når man tenker på hvordan verden har forandret seg på disse 60 årene, men all den teknologiske utviklingen og endringen av sosiale konstrukter og kotymer, så er det ikke noe annet enn helt utrolig.

Jeg kan knapt forestille med noe vanskeligere enn det.

Den er faktisk så sterk at den ikke bare beskriver mitt og andres liv på en skremmende korrekt måte, men også mitt forhold til Dylan kan oppsummeres i den.

Jeg har i min uvitende ungdom avskrevet han som et spøkelse som ikke kunne synge, nærmest en ufortjent parentes i musikkens historie. Men som en vis mann sa det, ”Don’t criticize what you can’t understand”.

For å gjøre et forsøk på å forstå den, og hvorfor den funker den dag i dag, er det at de store universelle temaene ikke har forandret seg.

De voksne kommer aldri til å slutte å være overgitt over barna sine. Jo eldre man blir, vil det føles som at man står igjen på perrongen når samfunnet drar avgårde. Politikere vil aldri slutte å oppsøke makt for enhver pris, og de første vil alltid falle til slutt.

Men å ta denne tematikken inn i én stemme, én gitar og ikke noe annet, det har aldri møtt sin make så langt. I hvert fall slik jeg ser det.

Jeg tror av hele mitt hjerte, at når denne sangen spilles av i et eller annet nytt medium strålet rett inn i hodene våre om hundre år, kommer relevansen til å være nøyaktig den samme.

Derfor er dette noe av den største poesi vi noengang vil høre.

Det er bare å henge på så godt man kan.

For folkens, ”You better start swimmin’, or you’ll sink like a stone, for the times they are a-changin’ ”.