Den viktige frivilligheten

I helga starter påsken for svært mange nordmenn, og som den turnasjonen vi er, er det ikke få som legger by og land bak seg til fordel for en tur ut i Guds frie natur.

Det er nesten en forpliktelse for mange, selv om det er så som så med både treningsgrunnlag og ferdigheter. Det er ikke alltid en oppskrift for suksess, for å si det mildt.

Vi har i alle år ledd overbærende av dansker og engelskmenn på bakglatte fjellski, men det er ikke alle nordmenn som har like god kontroll på snøen heller.

For de som ikke har lang erfaring med det å ferdes i fjellet, kan også været fort komme som en overraskelse. Det skjer hver eneste påske, og det kommer garantert til å skje denne gangen også.

Fjellvettreglene har sin bakgrunn helt tilbake til 1934, og det er lite som har forandret seg siden den gang i det å skulle ta til seg gode råd. Om alle som ferdes på tur hadde hatt stålkontroll på disse rådene, hadde redningstjenesten etter all sannsynlighet hatt en rolig påske.

Men slik blir det neppe, og da er det på sin plass allerede å¨å gi en velfortjent heder til de som velger å bruke det som stort sett er fridager for alle andre til å passe på de som drar på tur.

Fra fjellet til fjæra er det noen som er på plass for å trå til når det måtte trenges. Det er selvsagt den statlige redningstjenesten, men de klarer seg ikke uten de som er frivillige i tillegg.

Derfor bør vi alle være glade for at det i de kommende dagene vil være mannskaper fra organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp på plass i utfartsområdene, klare til å hjelpe.

Fra det å finne rett vei å gå, til de som er i livsfare. Det er en oppgave som frivilligheten løser brilijant, og som på mange måter definerer det samfunnet vi er så heldige å leve i.