- Den velsigna knollen

Menneskeheten kan deles i to. De som dyrker potet, og de som ikke dyrker potet.
Selv tilhører jeg den første gruppen. Men jeg har en følelse av at jeg er i ferd med å tilhøre en trua minoritet.

Jeg har ikke tall. Men jeg er ganske sikker på at da jeg kom til Saltdal i 1984 var det langt flere som dyrka potet i egen hage enn det er i dag. Saltdaling blir du ikke før i tredje generasjon.

Sånn var det da, for en drøy mannsalder siden. Ottar, jøssing, gulløye, mandel, blåsvenske og pimpernell. Den gang var troll en relativt ny sort. Seinere kom brage.

Men jeg fant raskt ut at hvis du mener noe om snøskuter og kan noe om potet, så kan du kommunisere med ganske mange innfødte i
denne vakre dalen.

Hver potetsort med sine karaktertrekk, og hver saltdaling med sine favoritter.

Vis meg din potet – og jeg skal si deg hvem du er! Jeg lærte mye av skolesjefen, Olav Kristoffersen. Han sørga for egenforsyning av tidligpotet ved å sette potet i melkekartonger inne. Han formidla også nødvendigheten av medarbeidersamtaler. Hver knoll, sin samtale. Det tar litt tid, sa Olav, men bidrar til harmoniske knoller som ikke er mørkredde. Da blir det flere fold.

Hvordan står det til i dag? Jeg har gjort en liten undersøkelse. I de første 100 hagene jeg passerte på sykkel fra Rognan til Høyjarfall så jeg 10 potetland. Jeg så nok ikke alle. Noen var gjemt bak hus og hekk.

Potet i Saltdal var en kulturbærer og en identitetsskaper. Under en noe fuktig elgjaktfest høgt oppe i dalen, kom det tårevått fra en av
jegerne: Det e her æ høre te. Det e jo her æ sett poteten.

Prester, kalt potetprester, strevde lenge med å formidle potetens verdi. I 1767 ga prost Peder Harboe Hertzberg ut skriftet: Underretning for bønder i Norge om «den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge». Men skepsisen var seigliva. Noen mente at en plante som ikke var nevnt i Bibelen, og i tillegg vokste under jorda, måtte være djevelskapt. Andre mente potet forårsaka spedalskhet.

Mønsterbruket til Marit Winther og Svein Edvardsen var ikke synlig fra sykkelsetet. Basert på undersøkelsen min, tipper jeg det i dag dyrkes potet i om lag 15 % av hagene ved Rognan. Potetdyrking går ned, både i Saltdal og Norge for øvrig.

Potet er dyrka i Andesfjellene i minst
3 000 år. Fra 1565 organiserte de spanske conquistadorene import til Europa. Men det var først på 1800-tallet det blei vanlig å dyrke potet i Norge.

Det var nøden som fikk fart på potetdyrkinga her i landet. Først napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, seinest den tyske okkupasjonen i 1940 – 1945. Min far, som vokste opp i Haugesund, fortalte meg at han selv og noen kamerater, i all hemmelighet planla raid mot gårder innfor byen, dersom de ikke fikk mat. Det blei ingen raid. Det var knapt med mat. Men de sulta aldri. De hadde alltid sild og potet. Potetdyrkinga i Norge økte med 45 % fra 1939 til 1944. Hager blei spadd opp. Folk som ikke hadde hager dyrka potet i spann inne.

Ettersom potet inneholder verdifulle proteiner, C-vitamin og mange andre viktige næringsstoffer, så er knollen ypperlig menneskemat. Potet er lett å dyrke i vårt klima, lite kresen på jordsmonn og gir stor avling pr arealenhet.

Det er, i Norge i dag, et farlig lite fokus på matberedskap. Det gjør oss alle svært sårbare. Jeg tenker poteten bør ha en sentral plass i matberedskap. Jeg er fortalt at vi i dag har teknologi til å genmodifisere potet slik at planten er resi-
stent mot tørråte i flere tiår. Det bør vi gjøre. Da kan vi unngå tørråtekatastrofer, slik de rammet Irland i 1845 – 1846. Da sultet om lag en million irer i hjel. Med tilgang på god settepotet, nitrogenholdig gjødsel, og velegna lagringssteder, kan mange dyrke sin egen potet. Det gir mening. Det gir mat.

Vi har ikke hatt sult i Norge siden potetdyrking blei vanlig. Jeg tenker potetdyrking kan forebygge mot sult i framtida også. For hver dag som går er vi en dag nærmere den dagen vi ikke kan kjøpe all mat vi trenger i butikken.

Blåsvensken min, som jeg fikk av John Kristensen sist høst, fikk en tjuvstart inne. Nå er den avblomstra. I fjorden har vi rund småsei med kraftig lever. Jeg gleder meg til middag. Selvfiska sei, lever med gressløk, nypotet fra egen hage og godt smør. En kald pils. Det gode liv i Salten.

Noen er kritiske til karbohydrater og mener poteten inneholder for mye stivelse. Vel vel. En ting er jeg i hvert fall sikker på: hvis du blir glad av å dyrke potet, og glad av å spise egenavla potet, så er potet sunt. For det er sunt å være glad.

Trond Loge er 66 år, vokste opp i Haugesund, har bodd i Finnmark og bor nå i Saltdal. Han har vært lærer og daglig leder i Salten friluftsråd. I dag er han pensjonist med særlig interesse for
å høste alt som kan spises, fra hav til høyfjell.