«Linda! Det er den uka igjen!»

Der var han igjen! Helge Simonsen! Saltenpostens redaktør dukket opp i innboksen min og kunngjorde at nå var ventetiden over. Deadline nærmet seg, avisen skulle i trykken og spalten måtte skrives. Nå!

Deadliner for spaltistinnleggene er for meg som julaften på kjerringa. Den kommer ikke snikende, den bare er der. Plutselig! Men like sikkert som at kjerringa får ribba sprø, pinnekjøttet mørt og poteten kokt vil bokstavene dukke opp denne gangen. Hver for seg betyr de ingenting, men sammen skaper de ord. Akkurat i tide til deadline. Og ordene? De vil skape mening. I alle fall for meg, og forhåpentligvis for Saltenpostens utålmodige redaktør.

Siden kreativiteten min er beslaglagt i omtrent tjuefire prosjekter her sør, og raus som han er, ga Helge meg en tankerekke. «Liker du den tiden vi går inn i? Eller misliker du den? Begge veiene er skrivbare veier».

Jeg elsker å bli utfordret på hva jeg tenker. Om jeg er for eller imot. Om jeg balanserer diplomatisk på knivseggen, eller om jeg tar et klart standpunkt. Om jeg er fest og sirkus og våger å bli rispet? Om jeg er sterk bjørk eller tynn kvist. Om jeg er fjære eller flo.

Denne tia? Liker jeg den? Eller misliker jeg den? Hva er egentlig denne tia?

Da slår det meg! Dette er jo ventetiden før adventstiden! Og ventetiden; Den elsker jeg! Det man skaper i november som skaper glede gjennom desember! Jeg har alltid overdrevet når det kommer til adventskalendre. Kanskje fordi jeg ikke fikk mange som barn? Jeg går «all in»! I fjor, min andre jul i Oslo pakket jeg inn 264 små adventspakker, fordelt på kalendre til mennesker jeg er glade i. (Forholdsvis) nyttige og oppmuntrende gaver og ord. Kjærlige og oppløftende ord. For meg er det meditasjon å pakke inn små gaver mens tankene mine er hos mennesket som skal pakke de opp. På godt nordnorsk sier vi «The greatest gift is the present moment». En bokstavrekke så sant at jeg likegodt har tatovert den på armen. Present betyr tross alt gave.

Adventskalendre til side! La oss snakke om adventshus! Det var novemberen sin det! Vi må tilbake til 2019. Året før verden ble mørklagt, og Trump foreslo vi skulle drikke antibac. Vi satt på Sheriffens gamle stasjon, Bensen i Misvær å så rett på et mørklagte ysteri. Mørke vinduer som ikke lengre strålte av lys, varme, verdiskapning og fellesskap. Ysteriet der våre forfedre skapte bygdas stolthet, Misværosten fra 1925 til 1975. I ettertid har det i lange perioder vært lys i vinduene med både kafe, kiosk, videoutleie, underholdning og konsertscene. Drevet av mennesker som ville skape mer enn vi allerede hadde. Men nå var det bekkmørkt. Tomt. Ensomt.

Nettopp dette mørket tryllet frem frøet. Frøet om å skape et sted for fellesskap, glede og opplevelser i adventstiden. Et felles møtested hvor alle langs Kulturveien følte tilhørighet og eierskap. Et hus fylt av julestemning, ro og samhold. God kaffe, kanelsnurrer, kakao og kanskje en og annen kake. Selvfølgelig bakt på dugnad. Bygder drives tross alt av det. Dugnad. Tankene spant videre, kanskje kunne vi inkludere alle de dyktige håndverkerne langs fjorden? De kunne selge lokalproduserte varer vi kunne gi hverandre i julegaver? Vi kunne skape verdier for mange! Vi så for oss skinn fra Breivik, håndarbeid fra Skjerstad, treprodukter fra Øvermarka, varmt strikketøy fra Misvær. Og masse lester. Masse lester for å varme kalde adventsføtter. Strikket langs hele Kulturveien. Konserter, aktiviteter for barn, bokbad! Glede, latter og varme. Hva om vi lagde adventssti? En tenkebenk for lange tanker? Tankene våre sto i kø, og vet du hva? Det ble lys!

Det som er så fantastisk med oss mennesker er at avstanden fra tanke til handling kan være så forsvinnende kort, eller livslang lang. Vi velger den nemlig selv, visste du også det? Vi fylte på kaffekoppen på nytt og kjente frøet spire, kastet oss på tastaturet og ringte huseier. Gratis husleie og strøm i desember? Check! Begeistring blant de som skaper håndarbeid? Check! Lyst til å bidra med kanelsnurrer og kake på dugnad? Check! Spille konserter? Check! Bidra med gamle møbler, tepper, lys og gardiner? Check! Frøet spiret og ble et tre. Et sånt tynt et som ble tykkere og tykkere mens Barbro kom med mer kaffe. Marit tenkte på alle konglene som ble til kunst! Gunnar tenkte på det elektriske orglet som skulle ha hedersplass! Line så på nye arbeidshansker mens Susanne applauderte! Vi drakk mange kopper sort kaffe den første novemberdagen i 2019. På bensen mens sheriffens kuler rase rundt oss.

Nøyaktig 30 dager etterpå sto vi der. Slitne, stolte og med begeistring ønsket vi våre sambygdinger «Velkommen til Adventshuset vårt!» Det ble konserter! Juleverksted for barn, hver dag! (Vi levde tross alt etter «Alt for ongan» filosofien. Lokalet fyltes til randen av lokale produkter! Skinn, lester, fuglekasser, skjærefjøler, klær, smykker og julepynt! Gløgg, kanelsnurrer, vafler og kaker! Kulturministeren klipte snora til adventsstien. Ordføreren kom. Og fellesskapet. Til å ta å føle på.

Det ble bokbad også. To faktisk. Da den kloke presten vår, Gjermund bokbadet den om mulig enda klokere presten Odd Eidner kjente jeg at vi var mange, mange flere som hadde vannet frøet. Frøet som skapte det mest fantastiske fellesskapet jeg har kjent så langt i livet.

Så takk Helge. Takk for skriveveiene du ga meg i dag. Jeg kjenner tårene presse på her jeg sitter på Kaffebrenneriet med tankene mine tilbake i 2019. Hvor avstanden mellom tanke og handling var visket bort. Kaffen? Den er byttet ut med kaffe latte. Såpass må det være.