Det er snart jul, hvit jul kanskje, men den fargen uteblir nok for mange dette året. I skrivende stund er det mildvær med øs pøs regn og enkelte sluddbyger fra nordvest. Gradestokken viser flere plussgrader , selv her hos oss 200 meter over havet.
Tåkeskyene henger helt ned på tretoppene og liksom gir dem en rundvask før julehøytiden. Kakelinna ble riktig så varm og lang i år.
Tankene vandrer tilbake til den første jul i et ”fremmed land”. Året er 1966 og landet er Nordland. En vårdag dette året ankom fire nylig uteksaminerte sersjanter til Skjerstad, direkte fra Luftforsvarets befalsskole for sambands- og radarpersonell (LBSR) i Oslo.
En ettermiddag i april steg de fire i land fra bilfergen MF ”Frydenlund”. Den første etappe i voksenlivet med lønnet arbeid skulle begynne.
Reisen hadde vært lang, fra rekruttskole på Øyanmoen i Stjørdal til grunnutdanning og spesialistutdanning ved LBSR på Lutvann i hovedstaden. Etter endt eksamen med sersjants grad og to års plikttjeneste ble det en snartur hjemom før kursen ble lagt mot nord, og en av Forsvarets avdelinger i en for mange av oss ukjent del av landet.
Tjenesten ved Luftforsvarets stasjonsavdeling Skjerstad skulle påbegynnes.
Ved avdelingens befalsmesse var alt klargjort for nytt personell, rom ble tildelt og middag ble servert ved ankomst, stekt sild så vidt jeg kan huske; ikke så urimelig det, stedet ligger tross alt ved en av landets mest fiskerike fjorder.
Påfølgende dag ble vi transportert til fjells, til ”toppen” som det ble kalt, med alle installasjonene på Kletkovfjell. Det var i stor spenning og med store forventninger vi ristet oss oppover fjellveien i Landrovere før vi fikk se de velkjente kuplene, eller radomene som de egentlig heter.
Endelig var vi på plass og kunne ta i bruk all den lærdommen vi hadde blitt foret med under skolegangen for å drifte et stort radaranlegg.
Inne i fjellet ble vi møtt med den karakteristiske fjerne rumlingen fra det tunge, hydrauliske utstyret som drev antenner og annet. Likeledes var det en karakteristisk ange av hydraulisk olje og elektronikk.
Gjennom lange korridorer og ganger, dypt under fjellets overflate nådde vi det sentrale punkt med tekniske utstyrsrom, kontorer, lagre og det som ellers trengtes for drift og vedlikehold av anlegget.
Dette var under Den kalde krigs tid da overvåkning av luftrommet var en viktig funksjon for NATO-alliansen.
Vi følte oss svært så viktige i vår tjeneste for freden.
I nærmere femti år var ”kuplene” på Kletkovfjellet i Skjerstad et kjent landemerke i store deler av Salten, godt synlig langs hele Skjerstadfjordens nordside fra Bodø til Fauske.
Mange har nok underet seg over hva disse byggverkene er og hva de kan ha vært benyttet til i alle disse årene.
Folk flest har trolig hatt en oppfatning av at det har vært militære installasjoner, kanskje en radarstasjon eller et NATO-anlegg. Og da spør man ikke, i hvert fall gjorde man ikke det i ”den kalde krigs” tid.
Nå er anlegget og Luftforsvarets stasjonsavdeling Skjerstad for lengst historie. Historie er alle de daglige aktivitetene og også mye av personellet som utførte dem dag og natt gjennom årene.
Luftforsvarets stasjonsavdeling Skjerstad var et helt lite samfunn i samfunnet. Personellet som tjenestegjorde ved avdelingen ble en sammensveiset gjeng med mange egne aktiviteter i sitt lille minisamfunn.
Stasjonsavdelingen hadde egen beboelses- og spisemesse, egne familieboliger, administrasjonsavdeling, transportavdeling osv, alt til understøttelse av hovedaktiviteten som var overvåkning av luftrommet.
Befalsmessa med sin fritidsklubb var et naturlig samlingspunkt for personellet i sosial sammenheng.
Og nå kommer vi til hovedsaken i denne historien. Det nærmet seg jul dette første året for de fire ferske sersjantene. Det ble travel aktivitet i befalsmessa. Det skulle rigges i stand til julebord. Den gangen var ordet julebord ganske så fremmed, de fleste av oss visste ikke hva det innebar.
Ettersom forberedelsene skred frem fikk vi imidlertid en anelse om at det var en festlig tilstelning med mye god mat og hyggelig samvær med alle av stasjonsavdelingens ansatte med partnere.
Vi ungdommene som bodde i messa, det var mange av oss, laget julepynt og dekorasjoner over en lav sko. Vi sydde og limte, klippet og fikset til for julebordet. Det var årets begivenhet i sosial sammenheng.
Og alt måtte selvfølgelig være på stell til en slik førejulsfeiring.
Juletrær ble anskaffet, ett i salongen i første etasje og ett i peisestua i underetasjen. Trærne ble pyntet etter alle kunstens regler med mye hjemmelaget julepynt. Det ble også satt opp et juletre utenfor messebygget.
Og så til slutt, rett før den store dagen opprant var befalsmessa pyntet som et julehus, syntes vi den gang.
På kjøkkenet var ikke forberedelsene noe mindre. Kjøkkenpersonalet med kjøkkensjefen i spissen hadde travle dager i lang tid før jul. I tillegg til daglig forpleining av personellet skulle det også lages i stand de lekreste retter til julebordet.
Alt var hjemmelaget, fra helstekt kalkun til roastbiff og skinker, ribbe og pølser med tilbehør, salater av mange slag og desserter for å nevne noe; pinnekjøtt var den gang ukjent i disse traktene.
Et fat jeg spesielt husker var en sopp-skog på grønn bunn. Hårdkokte egg der skalken var skåret av og erstattet med en tomatskalk pyntet med majonesprikker, alt plassert på et underlag av spinat, det pyntet godt opp.
Slik jeg husker det var oppdekningen på julebordet helt fantastisk, det var nesten helt utrolig hva kjøkkenpersonalet tryllet frem av delikatesser.
I salongen og spisesalen var småbord satt utover med plass til seks ved hvert bord. Opp til seksti personer kunne være tilstede ved julebordene i befalsmessa.
I underetasjen var det også pyntet og dekorert på tradisjonell julemaner. Et lite podium var rigget til for musikerne. Som regel var en lokal musikkgruppe hyret inn for kvelden, juledans hørte med.
Vi kjører tankefilmen 55 år tilbake i tid. Det er julebord i befalsmessen på Skjerstad en av de siste lørdagene før jul. Ute er fakkelbokser tent, de blafrer lystig i vinden. Gjestene ankommer stivpyntet, damene med side kjoler og på høye heler.
I foajeen blir gjestene møtt av en figur i julenisseantrekk, det vil si i Luftforsvarets saueskinnspels og nissemaske. ”Velkommen til julebordet, skal det være en liten cocktail”?
I spisesalen er bordene dekket og pyntet, og gjestene finner sine plasser. Det ønskes velkommen, tradisjonelle hilsninger og skåler utbringes, og endelig kan kjøkkensjefen si ”Vær så god og forsyn dere”!
Det er fristende med alt det gode på anretningsbordet med en opphøyd pall midt på. Etter at den første sulten er stillet holder stasjonssjefen tale der han går gjennom året som snart er slutt og tanker om fremtiden. Vi nye blir ønsket velkommen.
Måltidet skrider frem, en innbudt gjest holder sin tale og etter at desserten er fortært flytter alle ned i underetasjen. Her stemmer musikken opp, og den som ikke er for mett etter all den gode maten kan ta seg en svingom. Det hyggelige samværet fortsetter til godt over midnatt.
I tankefilmen kan jeg se for meg hygge, bare god stemning og julebordsfest, med mye moro og også høytidelighet. Det er ganske så underlig og tenke tilbake å forsøke og sette seg inn i stemningen igjen slik den var i den første jul i fremmed land.
Ja, slik var julebordet den gang på ”Stedet som Gud glemte, men som NATO husket på”. Dette siste er et sitat fra en sang som populært ble kalt NATO-sangen. Ordet stedet henviser ikke spesielt til Skjerstad, men var generell betegnelse på stedene rundt om i landet der et anlegg var plassert; anleggene lå jo som oftest i et utkantstrøk.
Det knytter seg mange gode minner til tiden på Skjerstad og Kletkovfjell.
