- De er glade og sure og har alle slags følelser, og de skifter humør etter været

Med bittesmå galoppbevegelser raser hestene over jordet, rundt og rundt. Som to små gyngehester som har blitt levende. Fjelltoppene er hvite, og det er like før frosten biter tak i gresset. Det er nesten så vi kan skimte frostrøyk fra neseborene til dyrene, som nå har sprunget seg varme.

Det er ikke få som stopper opp langs Trivselsveien for å se på de amerikanske miniatyrhestene som beiter på jordet like ved Stokland gård.

Stalljenta Sofie Nystad (13) er så ofte hun kan for å se til mammahesten Shadow (7) og sønnen hennes Trygve (2). Denne dagen måker og rengjør hun boksene deres. De skal få kraftfôr og nytt vann. Det blir også en runde med lek på jordet.

Saken fortsetter under bildet

At det er et fysisk tungt arbeid, syns Sofie er helt greit. Hun har holdt på med hest siden hun var seks år gammel.

- Man blir vant til det, det er bare koselig, jeg liker meg her blant hestene.

Da Marion Klette (54) og Aage Iversen (71) overtok eiendommen i Valnesfjord for fire år siden, var det for å ha den som fritidssted.

- Men da jeg snudde meg rundt og så på fjellene og utsikta, så fant jeg ut at det var her jeg ville bo, sier Aage.

Saken fortsetter under bildet

Paret har holdt på med travhester i 20 år, og da de valgte å slå seg ned i Valnesfjord syntes de det ble naturlig å ha dyr på gården. Hus og fjøs ble totalrenovert, og i vår sto en splitter ny stall klar for minihestene. Den ble plassert i innhengningen, slik at hestene kan gå inn og ut som de vil.

Aage har latt sønnen overta det nå bodøbaserte firmaet Drag Industrier, og han bruker mer tid på snekring nå. At han er en handyman er det ingen tvil om. Tegningene til den vakre, vesle stallen kludret han ned på en serviett, før han startet å bygge.

- Det har vært mye arbeid, men det har vært verdt det, sier han om å etablere seg på den gamle gården.

Han lar hestene snuse på handa si før han går videre for å fortsette på neste byggeprosjekt på gården.

Sofie gjør klart nytt dekke til boksene til de to hestene, som i det ene øyeblikket er ute, og i det neste kommer inn for å hilse og snuse. Hun finner fram noen godbiter og viser at de kan lage morsomme grimaser.

- De er veldig lærevillige, ler Sofie og ser på at de rynker på mulene sine.

Saken fortsetter under bildet

- Det er ikke sånn at poenget med hest forsvinner når man ikke kan ri på dem?

- Nei, det er så mye annet man kan gjøre sammen med disse hestene. Man kan gå eller springe tur sammen med dem, kose med dem og lære de triks, forklarer Sofie.

Hun er her fire-fem dager i uka, i tillegg jobber hun i annen stall på Nystad hvor hun pleier å ri.

Amerikansk miniatyrhest er den nest minste hesterasen i verden, kun slått av rasen Falabella. Og selv om de ikke går an å ri på, er de sterke til å dra. Rasen ble avlet fram for at den skulle kunne arbeide i gruvene. Etter hvert ble hestene populære blant sosietetens døtre.

- Hvorfor valgte dere å satse på minihester?

- Da vi flyttet på landet, savnet jeg hestelukta, men hadde ikke tid til å trene travhester siden jeg arbeider i Bodø. Da måtte jeg ha hest som ikke krever mye trening, sier Marion.
Saken fortsetter under bildet

Ei venninne av henne som trener travhester skulle hente en amerikansk minihest fra Danmark for å ha som maskot. Det viste seg at mora hans var drektig. Henne ville Marion ha. Slik kom Shadow til Norge for to og et halvt år siden, med Trygve i magen. Dermed er det nå tre hester av denne rasen i Salten.

- Mange sier at vi har så fine ponnier, men dette er ikke ponnier, det er miniatyrer som er helt korrekt proporsjonert med tanke på formen til en hest.

Marion, som arbeider innenfor rusomsorg og psykiatri, ser for seg at hestene skal kunne benyttes som terapihester, noe som er vanlig i USA. Hun peker på fordelene ved at de er små. Det gjør også at det blir enklere for barn eller folk som er redde for hester, å bli kjent med dem.

- Jeg kjenner ei i Bergen som har miniatyrhest, hun tar den med overalt, til og med på Fløibanen, ler Marion.

Hun føler at hun har blitt mottatt med åpne armer i Valnesfjord, og oppfordrer de som har lyst til å besøke hestene og bli kjent med dem.

Ifølge Sofie er hestene litt som mennesker, og kan ha mange slags humør.

- De er sure og glade og har alle slags følelser. Og de skifter humør etter været. En dag sprang Trygve avgårde med vannbøtta, ler Sofie og klapper på Trygve.

Hestene gir dem mang en god latter og mye glede, men det aller beste ifølge Marion er å våkne en sommermorgen, gå ut på terrassen med kaffekoppen og hilse på hestene.

Og at de fant Sofie, er Marion glad for.

- Hun er så blid og positiv, og hestene har så godt av hennes selskap. Hun har veldig god kunnskap om hest, selv om hun er så ung.
Om hun reiserbort ei helg, stoler Marion hundre prosent på Sofie. Og hun mener at hest er en sunn interesse å ha.

- Man lærer å ta styring og å ha omsorg, og det er hardt arbeid, så det er en god forberedelse på voksenlivet, sier Marion.

Sofie selv forteller at hun bruker minimalt med tid på «inneting» som dataspill og sosiale medier.

- Det er bedre å gjøre noe aktivt enn å sitte i ro inne. Det er en fin avveksling fra skole og lekser.