Behandling av kvinnesykdommer - en skam i 2023

Endelig kom sommeren, og det gjorde den til gangs også. Kanskje hjalp det å sutre om hvor værsjuke vi alle er? Værgudene har i alle fall hørt våre desperate bønner om sol og varme.

Kanskje er jeg blant de få som faktisk finner varmen litt plagsom? Ikke bare litt egentlig, jeg skal rette på meg selv. Jeg finner varmen svært plagsom.

Spesielt når gradestokken nærmer seg 30-tallet. Det er helt uutholdelig.

Til vanlig har jeg det ikke slik. Men til vanlig er jeg heller ikke satt i kunstig overgangsalder og kjemper innbitt mot heftige hetetokter.

Disse hetetoktene kommer som bølger gjennom dagen (og natta), også i langt kaldere temperaturer enn det vi har nå.

Allerede nå, etter bare to måneder i kunstig overgangsalder kan jeg si at dersom dette er en liten forsmak på hvordan det blir når jeg kommer i den faktiske overgangsalderen, så innrømmer jeg glatt at jeg gruer meg.

Hadde jeg kunne valgt, så ville jeg selvsagt valgt å ikke være i kunstig overgangsalder.

Men for min del var alle andre valg utprøvd og oppbrukt.

Depotsprøyten Procren, som jeg får stukket i magen hver månede, er egentlig ment til bruk i forbindelse med behandling av prostatakreft hos menn.

Den er mitt såkalte siste halmstrå av håp om en noenlunde smertefri hverdag.

Jeg har nemlig to sykdommer som er nært beslektet. Disse heter endometriose og adenomyose. Dette er to særdeles hissige smerte-terrorister, som det viser seg å være vanskelig å bli kvitt.

Dette er sykdommer som selvsagt bare rammer kvinner, og det er særdeles uheldig med tanke på behandling.

Sett i et helseperspektiv så har man trukket det korteste strået dersom man er kvinne og har en typisk kvinnesykdom.

Til tross for at kvinnehelse er satt på dagsorden og har fått økt oppmerksomhet de siste årene, så har veldig lite skjedd. Kvinners helse har fremdeles lav status. Det kommer frem i en rapport framlagt av NOU 2. mars i år.

- Bevissthet om typiske kvinnesykdommer kan i stor grad tilskrives at kvinner selv har stått fram offentlig med personlige sykdomshistorier og fortalt om et utilstrekkelig tilbud fra den offentlige helsetjenesten, skriver utvalget i rapporten.

Hele rapporten er trist lesning, men jeg holder likevel fast i håpet på en positiv endring.

Når vi vet at om lag 10% av alle norske kvinner lider av endometriose, så mener jeg det er uholdbart at vi ikke har bedre behandlingsmuligheter tilgjengelig enn medikamenter som ble laget for å behandle kreft i en del av det mannlige kjønns- og urinveissystemet.

Et medikament ment for å behandle kreft i et organ vi kvinner ikke engang har. Det henger ikke på greip for meg i det hele tatt.

Fungerer gjør det heller ikke så langt. Om noe, så har det gitt meg enda mer smerte og flere plager. Kanskje er det slik at det fungerer for noen, men når dette er de spede alternativene for en sykdom som så mange er rammet av, så er det på tide å ta seriøse grep fra øverste hold.

Det er virkelig på tide å ta kvinnehelse på alvor og investere i forskning og tiltak som kan forbedre kvinners livskvalitet og helse.

Noe annet vil være skammelig, så mitt budskap i dag går til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol:

- Skjerp deg, vi er tross alt i 2023. Nå er det på tide på å få ut fingeren for dine medsøstre.