Amalie Juul kjører mil etter mil og bidrar med dyrebar hjelp

KLOKKA NÆRMER seg 09.30 mandag morgen. Veterinær Amalie M. Juul har mottatt flere telefoner denne morgenen og er klar for flere oppdrag ute i distriktet. Første stopp er Beiarn, en drøy times kjøring fra Fauske.

- Jeg har lært meg å like og kjøre bil, humrer hun.

Solbrillene er på, for himmelen blir stadig mer blå. Snart er det rene påskeværet ute.

MELKEBONDE BJØRN VILHELMSEN ringte Amalie på morgenen. En av kuene har hatt en vanskelig fødsel natt til søndag, og etterbyrden har ikke kommet ut.

Saken fortsetter under bildet.

- Vanligvis løsner etterbyrden av seg selv etter omkring åtte timer, forklarer Amalie.

Noen ganger kan det gå helt fint, mens andre ganger kan dette føre til betennelse i livmora og en skikkelig syk ku.

VI NÆRMER OSS Saltdal. Amalie, som kommer fra Namsos, skryter uhemmet av naturen vi ser rundt oss.

- Jeg har alltid med meg kamera i bilen. Det er så fint over alt her. Det er fantastisk hvordan det åpner seg opp når du kommer ut av tunnelene.

Selv har hun vært nordpå siden nyttårshelga. Ferdig utdannet dyrlege ble hun i desember, eksaminert fra Veterinærhøgskolen i Oslo, men har jobbet noen år allerede med studentlisens.

Saken fortsetter under bildet.

Amalie har opprettet eget firma, Veterinær1 AS som hun jobber for i dag, i tillegg til at hun en dag i uka jobber på Veterinærsenteret på Fauske.

TELEFONEN RINGER flere ganger på vei til Beiarn. Sauer skal vaksineres, og kuer insemineres. Dagen til Amalie er allerede full, for etter turen over fjellet til Beiarn skal hun videre til Bonnå i Sørfold.

Vaksinering må derfor skje på ettermiddagen. Skulle det dukke opp akutte oppdrag må inseminering av kviger vike, da dette ikke er ansett for å være livsviktig, selv om det har stor betydning for bøndene.

- Jeg liker at det er uforutsigbare arbeidsdager. Noen dager er det få oppdrag, og andre dager blir jeg nesten aldri ferdig, forteller hun.

PÅ FYLKESVEIEN over ved Ljøsenhammeren og videre over Beiarfjellet er det fortsatt mye snø og ganske høye brøytekanter. Amalie kan fortelle at det har vært flere turer på elendig vinterføre. I dag er asfalten bar og tørr.

- Se på dette da. Det er helt utrolig flott, sier hun da vi er på vei ned den svingete veien til Moldjord.

Amalie har rukket å bli godt kjent i distriktet, og husker stort sett veien til de ulike bøndene.

NEDOVER MOT Beiarn går turen videre til Selfors og Bjørn Vilhelmsen. Fjøset sto ferdig for to og et halvt år siden og er toppmoderne med melkerobot og mere til.

Kjeldresser tres på, og skotøy skiftes. Skitten blir man uansett i et fjøs, men dette er for å unngå unødvendig smitte utenfra og inn.

Lukten forsterkes når man kommer gående fra frisk vårluft, og rett inn i et fjøs med 43 melkekyr. Amalie har knytt en buff fast på hodet som gjemmer det lange håret.

- Det er ikke det vakreste plagget, men det er praktisk og så slipper man at håret lukter veldig fjøs, humrer hun.

Saken fortsetter under bildet.

AMALIE HAR HENTET koffertene sine og er klar til dyst. Først utfører hun en inseminering, altså en kunstig befruktning av kua.

Hos Vilhelmsen har han hele avlsplanen for kvigene på en datamaskin. På kontoret er det store vinduer ut mot fjøsen og kyrene.

- Her finner jeg kua som skal insemineres, og her står det nummer på oksene som gir god avl, forklarer han og viser på skjermen.

I bilen til Amalie står en nitrogentank med sperm fra ulike okser, flest av rasen Norsk Rødt Fe (NRF).

BØNDENE HAR EN stor og viktig oppgave. Det er de som må ha oversikt over syklusen til kvigene, slik at inseminering skjer på rett dag. Hvis ikke, er det 21 dager til neste mulighet. Spermiene som Amalie inseminerer har en levetid på 24 timer.

Ny teknologi har gjort at det også finnes noe som heter spermvital, som gjør at spermiene overlever lenger. Dette kan være nyttig dersom bonden er usikker på om han treffer akkurat på brunsten, for da øker sjansene for befruktning.

- Jeg går inn vaginalt for å sette inn spermiene, forteller Amalie som også forteller at slike oppdrag er spennende.

- Da er alt bare positivt. Kua er frisk og bonden er glad. Og så er det veldig stas å kunne være med på å lage en kalv, smiler hun.

Saken fortsetter under bildet.

AMALIE FINNER fram stetoskop og lytter på den andre kua Vilhelmsen ringte om. Kua som var gjennom en fødsel nylig.

Hun står rolig inntil gjerdet og knasker på litt høy og kraftfôr mens Amalie undersøker grundig.

Først må hun prøve å løsne litt mer av etterbyrden og hjelpe til med en saks, men den tas ikke ut for den vil løsne av seg selv innen rimelig tid.

Det tar heller ikke lang tid før hun konstaterer at kua har stigende feber og trenger både antibiotika og smertestillende.

KUA MED MERKELAPP 570 er rolig, helt til sprøytespissen treffer. Mens Amalie prøver å få inn 50 milliliter med antibiotika farer også beinet bakover. Tydelig misfornøyd med behandlingen. Bjørn bistår og holder fast med full kroppstyngde.

- Vi er restriktive med antibiotika, men i dette tilfellet var det kommet bakterier i blodet, og da må vi gi en kur.

Nå er det bondens jobb å gi antibiotika i påfølgende fire dager. I tillegg blir kua satt i karantene, hvilket vil si at melka ikke kan sendes til meieri før fire dager etter siste sprøyte. Skulle den slaktes, kan heller ikke kjøttet spises før antibiotikaen er ute av systemet.

BJØRN TAKKER for hjelpa før han haster videre for å utføre noen ærend. Amalie må videre på sin tette timeplan og pakke koffertene. Deretter vendes snuta mot Saltdal. Sola stråler fra skyfri himmel.

- På slike dager som dette skulle man hatt tid til overs og skiene med i bilen, smiler Amalie.

Veien tilbake over fjellet er forlokkende for turelskere, som Amalie. Å bli dyrlege er noe hun har vært ganske bestemt på siden hun var fire år.

- Jeg er egentlig ikke så sta, men akkurat når det gjelder yrkesvalg har jeg holdt meg til det samme.

NÅR MAN ER omreisende dyrlege blir det mange timer alene i bil. Hun innrømmer at det kan bli litt ensomt.

- Jeg prøver, så godt det lar seg gjøre, å planlegge at jeg er tilbake på Fauske til lunsj. For da kan jeg spise sammen med kolleger på klinikken.

Likevel liker Amalie best å jobbe med store dyr.

- Det er spennende med besetningsmedisin, for da kan man ser mer på det store bildet.

TIDEN GÅR OG klokka nærmer seg 13. Amalie vet at det blir en lang dag. Da vi nærmer oss E6 svinger vi sørover i retning Røkland og Lillealmeningen.

Nina og Tom Stormo har også ringt for en inseminering denne mandagen. Da Amalie går inn i fjøset ligger det allerede en post it-lapp klar, med hvilket nummer det er på oksen de ønsker.

All okse-sperm kommer fra Geno og stammer fra premie-okser i ypperste klasse. Nina blir med og assisterer dyrlegen.

Før avreise tar hun en kjapp kikk på øyet til en av de store kvigene med navn Maria.

Saken fortsetter under bildet.

Amalie hjelper til å fjerne et sting etter et tidligere inngrep. Det er imidlertid ikke bare lett å holde en stor ku rolig nok for undersøkelse.

SISTE STOPP FØR retur til Fauske er hos Rune Alm, nabogården til Stormo. Her skal en av kvigene insemineres for å få sin første kalv. Det klaffet ikke første gang, derfor blir det et nytt forsøk nå.

Rune må ta en liten runddans midt i flokken med ungdyr, for å få fatt i den rette som tjores fast. Noen raske minutter senere er befruktningen over og Rune kan bare håpe at det blir en kalv denne gangen.

- Det er jo alltid litt bingo om det klaffer, sier han før Amalie sier nok et «vi ses» og kjører i retning Fauske.