Akkurat som meg

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke leser spesielt mange blogger eller hører på særlig mange podcaster. Så tenker du kanskje at «det var da ikke mye til innrømmelse» og der er jeg helt enig med deg.

Men - jeg, som alle andre, eksisterer jo i samspill med andre mennesker, så det er jo ikke til å unngå at jeg hører om sånt og til tider faktisk får høre om hva folk mener og sier når de begår slikt.

Misforstå meg ikke - jeg skal ikke snakke ned hverken blogger(e) eller podcaster(e), dette er bare litt smalltalk som introduksjon til

temaet i dag.

Min kone (vi snakker sammen ja) kom en dag og fortalte meg om en podcast hun hadde hørt på. Nå husker jeg ikke helt hvem som hadde podcastet, men siden jeg hører etter når vi snakker sammen, husker jeg ganske godt hva det handlet om.

Det handlet om den enkle setningen «Just like me», eller på norsk; «Akkurat som meg». Vedkommende hadde en tanke om at den lille setningen kunne brukes ganske ofte når vi snakket om andre mennesker.

Og på mange måter syntes jeg det var en skikkelig god ide. Så god, faktisk at jeg bestemte meg for å dele den med Saltenpostens lesere.

For tenk om vi kunne gjøre det. Ikke alltid - men i grunnen ganske ofte. Tenk om vi kunne - hver gang vi karakteriserer et annet menneske - føye på «akkurat som meg».

Jeg trenger vel (dessverre) ikke å ramse opp eksempel på hva vi kan finne på å si om hverandre. Men er det ikke slik at det som vi sier om andre også, i større eller mindre grad, er sant om oss selv?

Poenget med denne lille setningen er naturligvis ikke at vi skal synes mindre godt om oss selv. Det er mange nok som sliter med selvbildet, så det kan ved første øyekast virke som en ekstra stein til byrden.

Men jeg tror ikke det er det. Jeg tror at hvis jeg skal føye på en «akkurat som meg» når jeg sier noe negativt om noen, så vil jeg tenke meg om en ekstra gang. For hvis den jeg snakker om er et rotehue (for å ta et snilt eksempel), akkurat som meg, så er det kanskje ikke noe vits i å påpeke det?

Hvis vi kan bruke den lille setningen som en slags påminnelse om at vi ikke trenger å si det.

Da vil kanskje en «akkurat som meg» som ligger i bakhodet, gjøre at vi tenker oss om en ekstra gang før vi slenger ut av oss det vi kanskje ikke burde.

Men - det beste med denne setningen mener jeg er at den skal og bør brukes hver gang vi sier noe bra om noen andre. Hver gang!

For vi er nemlig det. Uansett hva slags bra setning du bruker til å omtale noen andre - så er du det, du også.

Nå må vi se bort fra rent tekniske ferdigheter da. Det ville for eksempel være blank løgn fra min side hvis jeg sier at «Han er skikkelig god til å danse - akkurat som meg». Men når vi karakteriserer våre medmennesker i rosende ordelag, så sleng på en liten «akkurat som meg» til deg selv også.

«Hun er skikkelig fin - akkurat som meg». Han er en god venn - akkurat som meg». «Han

er en fantastisk god skribent (takk for det) - akkurat som meg».

Tenk hvor mye bedre dagen din ville blitt, hvis du greide å si sånt til deg selv like ofte som du sier det til eller om andre.

Tenk hvis vi greier å si sånne ting til og om oss selv med jevne mellomrom. Hvem vet, kanskje vi til slutt ville ende opp med å tro på det?

Er det enkelt? Nei, det er nok ikke det. Men det betyr slett ikke at det er umulig. Og det er jo ikke en enten/eller-situasjon. Det er ikke slik at du enten greier det eller ikke.

Kanskje husker vi det eller greier det av og til. Ja så gjør vi det da. Selv om vi bare husker det de første fire dagene etter at vi har lest dette, så har vi oppnådd noe. Og jeg tror det kan være sunt både på den ene og den andre måten.

Kanskje får det oss til å tenke oss litt ekstra om før vi omtaler andre i mindre heldige ordelag (det er forresten østnorsk for «slæng skit om andre»), og kanskje ser vi annerledes på oss selv hvis vi i løpet av en dag snakker pent til oss selv.

Nå er det ikke sånn at vi nødvendigvis trenger å si dette høyt. Det kan nok - eller

det vil nok helt sikkert - av og til framstå litt merkelig.

Men det er lov å tenke det. Det er lov å mene det. Det er endatil lov å mumle det for seg selv. Stort sett ingen kjøreregler.

Og så er det lov til å hjelpe hverandre. Og her er det nok rom for å være varsom. Hvis en av dine venner i frustrasjon lirer av seg noe om noen andre, så skal du ikke nødvendigvis svare «Ja - akkurat som du».

Den fungerer nok mye bedre i de tilfellene hvor vennene dine sier pene ting om andre. Det kunne bli en ganske fin selvforsterkende effekt. Jeg sier pene ting om andre, og får umiddelbart høre pene ting om meg. Klassisk vinn-vinn-situasjon.

Joda - jeg er klar over at dette ikke passer i alle sammenhenger. Det er steder og tider der dette er langt unna det man har lyst til å si, og kanskje det man burde si.

Men jeg syns det var en litt for god ide til

å bare la ligge. Dere finner nok ut av det.

Dere er intelligente, oppegående mennesker. Akkurat som meg.