Liza Einset Skribent 1 Foto: Bjørn L. Olsen
Liza Einset Skribent 1

Spaltisten:

- Ærbødigst takk for livet, Nordlandssykehuset

2013 var ikke, på noe vis, et godt år for meg og min familie. Tragediene sto i kø. Det var alvorlige sykdommer og dødsfall om en annen og myten om at tallet 13 er et ulykkestall, slo totalt til for oss, helt og fullstendig.

Publisert Sist oppdatert

2013 var ikke, på noe vis, et godt år for meg og min familie. Tragediene sto i kø. Det var alvorlige sykdommer og dødsfall om en annen og myten om at tallet 13 er et ulykkestall, slo totalt til for oss, helt og fullstendig.

I januar det året fikk jeg diagnosen brystkreft med mulig spredning. På selveste Valentinsdagen, 14. februar, satt mannen og jeg og holdt hverandre i hendene, mens jeg fikk min første dose cellegift. Vi stirret hverandre dypt inn i øynene den dagen. Det var ikke kjærlighet i blikkene, men ren skjær frykt. Jeg trodde seriøst et par uker i januar det året at jeg skulle dø. Jeg planla min egen begravelse og kjente på den usigelige tristheten i at vår yngste datter på 5 år kanskje ikke ville huske mammaen sin. Det ble noen lange netter med katta Kitty som varmt selskap de første månedene det året.

Så ble jeg ivaretatt av et av de beste helsevesenet i verden.

De. Reddet. Livet. Mitt.

Alle, fra fastlege til kirurger og sykepleiere, var med på å berge meg og familien det året i 2013. Så mye for ulykkestallet.

I november i år var jeg inne til min 10 og siste kontroll ved Nordlandssykehuset. Tilfeldighetene ville ha det til at det var den samme kirurgen som opererte meg for 10 år siden som hadde kontrollen den dagen. Det ble et spesielt møte. I alle fall for meg. I løpet av den den samtalen med henne, veltet minnene fra de 10 siste årene opp i meg.

Detaljer jeg trodde jeg hadde glemt eller fortrengt, sto plutselig klart for meg. Kvalmen som skyter opp i magen når jeg tenker på cellegiften, hengende i sine poser, som langsomt drypper rett inn i blodet.
Alle store og små komplikasjonene etter de fem operasjonene jeg har hatt for å først fjerne brystet og så de neste for å få det rekonstruert. Alle de søvnløse nettene med tanker, svetting, infeksjoner, kvalme, blødninger og jævelskap. For ikke å snakke om de plagene som har fulgt i alle de årene etterpå. Overgangsalder med vektøkning, null energi, meir svetting og i perioder et psykisk mørke som trer seg ned i hodet som ei klam badehette.

Jeg kunne så klart fortsatt å male fram alle disse minnene, men var ikke det jeg satt og tenkte mest på da jeg kjørte hjem den dagen. Tvert imot satt jeg og kjente på en usigelig takknemlighet over at det var de beste legene og helsepersonellet jeg møtte da livet virkelig tok en u-sving. De beroliget, trøstet, forklarte, behandlet og tok vare på meg og reddet livet mitt. Kirurgen sa at jeg hadde vært heldig. Veldig heldig.

Kreft er den mest lumske sykdommen jeg vet om. Ikke alle er heldige i møte med den, dessverre.

Hadde jeg kommet et halvår senere ville jeg kanskje ikke sittet der og snakket med henne, nå ti år etter. Det gir noen perspektiver jeg ofte glemmer i hverdagen nå når alt dette på et vis er «bare» minner. Den varme takknemligheten jeg følte inni meg da jeg kjørte hjem var veldig god å kjenne på. Takknemligheten for at jeg hver dag kan stå opp, gå på jobb, komme hjem og snakke med yngste datter som nå er blitt 15 og helt klart kommer til å huske meg om jeg skulle dø i morgen. Takket være folka på sykehuset i Bodø.

Takket være at de hver dag står opp og går på jobb og redder livene til oss arme sjeler som har fått cellene sine ute av kontroll. Tankene mine gikk også til alle de som ikke kan møte sine nære og kjære mer. Varm klem til deres familie og venner.

På et merkelig vis er jeg ikke redd for å få tilbakefall. Det kan skje selv om den «magiske» grensen på 10 år er nådd. For det første ville jeg blitt gal om jeg skulle gått rundt hver dag og kjent på frykt for at noen enslige kreftceller har gjemt seg i krinkelkroker i kroppen og bare venter på å slippe seg løs i blodstrømmen min. Det kan skje i dag og det kan skje om 20 år. Livet kommer dessverre ikke med noen som helst garanti.

Samtidig er tanken på at vi har de beste folka i ryggen hvis tragedien skulle bli et faktum igjen. Jeg vet at de vil stille opp på nytt og jeg er sikker på at de vil gjøre alt i sin makt for å redde livet mitt igjen om det skulle bli nødvendig.

Derfor vil jeg sende min ærbødigste takk til folka på NLSH som redder liv hver dag.

Tusen takk for livet!

Powered by Labrador CMS