Å russ med din glede

For 20 år siden var jeg trolig fullt opptatt med å stryke merker på russedressen min. Det var klart for russetida, og den startet for alvor natt til første mai.

Jeg husker at det var en del snø da, og det kom også mer før vi feiret nasjonaldagen. Det var til og med et tema i russetoget, så vidt jeg husker.

Nylig fant jeg fram både russedressen og russelua, som jeg hadde tatt vare på i ei eske i kjelleren.

Det var mye rart som hang i dusken på lua, og jeg husker ikke hvilke russekrav halvparten av tingene symboliserer en gang.

Ispinnen er det ingen tvil om. Den er beviset for bading før 1. mai. Det skal nevnes at vi kunne velge mellom å bade i havet og å bade i snøen. Jeg valgte det siste, og det var ille nok.

Et annet russekrav som jeg husker vi gjennomførte, var å kjøre en medruss i handlevogn fra Statoil til Shell. På samme strekningen danset vi jenka etterpå.

Det var om å gjøre å innfri flest mulig russekrav. To som jeg måtte gi tapt på handlet om å spise mye på kort tid, nærmere bestemt en pakke kokosboller på ett minutt, og ett kilo bananer på fem minutter.

For å si det slik, jeg hadde et nokså anstrengt forhold til begge deler i lang tid etterpå...

Dersom man gjorde alle russekravene kunne man bli eliteruss, men det var også noen oppgaver som førte til automatisk eliteruss-status.

Som for eksempel å tette igjen Sulis-tunnelene - spør meg ikke hvorfor. Et annet, som var nesten like umulig, var å snakke i calling-anlegget til kontordamen på skola.

Kontordamen voktet mikrofonen nærmest med sitt liv, og i og med at hun stort sett var på kontoret, så var det ikke spesielt sannsynlig at noen fikk det til.

Helt til en dag...

Min medruss «QT-ips», som hadde fått navnet sitt for sin Quentin Tarrantino-interesse, samt angst for slike bomullspinner man putter i ørene, han så sitt snitt da kontordamen hadde gått ut av kontoret sitt og opp i andre etasje på skolen.

Han kjappet seg ned og inn på kontoret, og plutselig hørte vi en gjalling i høyttalerne. «Russ -97 e best», tror jeg det var han sa, full av latter, før han forlot åstedet.

Like etter klapret det i kontordamens sko bortover marmorgulvet og ned trappene, men da var synderen borte. Det var likevel liten tvil om hvem stemmen tilhørte, og etter det var det ingen som kom i nærheten av kontoret hennes.

Det finnes ikke noe større antiklimaks enn det som kommer etter russetoget på 17. mai. Da har man holdt det gående med aktiviteter og fest, og nærmest bodd i russedressen i over to uker.

Etter at toget er kommet i mål, blir det liksom en tomhet. Man er sliten, men vil liksom ikke avslutte helt likevel. Det er vemodig at russetida er ugjenkallelig over.

I år skal vi møtes igjen. I alle fall en del av oss.

Noen er det nok rundt 20 år siden sist jeg så, og jeg er spent på om jeg kommer til å kjenne dem igjen. Noen er nok bare en litt eldre utgave av seg selv, mens andre er veldig forandret.

En del av dem har jeg hatt mer eller mindre jevnlig kontakt med etterpå, som for eksempel «Svada». Hun fikk navnet sitt blant annet for sine særdeles utfyllende, og mer eller mindre relevante svar på skriftlige prøver.

«Lita» har jeg også kontakt med, selv om vi ikke møtes så ofte. Jeg ser fram til å treffe henne og «Don Johan» igjen. De har faktisk holdt sammen helt siden vi gikk på videregående.

Flere av oss bor på Fauske eller i nærheten, mens andre kommer langveisfra.

Den som har lengst reisevei hjem til jubileet er han som tar turen helt fra Australia. Det er intet mindre enn imponerende!

Jeg tror det blir mye mimring, og jeg tror at vi kommer til å få det artig.

Kanskje det går kortere tid enn 20 år til neste gang vi møtes til jubileumsfeiring?