Å møte seg selv i døra

I et lokalsamfunn er det mindre forhold, og det skal godt gjøres at man ikke møter seg selv i døra på et eller annet tidspunkt.

Politikere stiller i blant spørsmål ved sin egen habilitet. Er de i en stilling som gjør at de ikke kan behandle en politisk sak, eller vil de klare å ha en nøytral holdning til den? Politikere og habilitet er et eget tema, men det jeg vil fram til er at også vi journalister - og kanskje spesielt i lokalpressen - må ta et steg tilbake av og til for å finne ut om vi kan dekke en spesifikk sak eller ikke.

Vi kan følge magefølelsen, diskutere det med kolleger eller andre. Er man i tvil, så lar man saken gå over til en annen.

Sist helg var jeg til stede på musikalforestillingen Ulven i Fauske kino. På scenen sto en av døtrene til samboeren min, sammen med mange andre ungdommer. Burde jeg av den grunn latt være å dekke forestillingen? Ville jeg på grunn av et familiært bånd være forutinntatt eller mangle gangsyn for å kunne omtale det hele?

Jeg diskuterte saken både med produsenten for stykket, med min redaktør og med samboeren min i forkant. Førstnevnte var klar på at Fauske kulturskole hadde tillit til at jeg kunne dekke saken på en bra og ordentlig måte. De andre var enige. Hadde dette vært et stykke med få skuespillere der hun hadde hatt en av hovedrollene, så hadde jeg nok vurdert min habilitet annerledes.

Ved lokalvalget i fjor var jeg spent på resultatet av flere årsaker. Samboeren min stilte på lista til Arbeiderpartiet i Sørfold, og dersom han hadde blitt valgt inn i kommunestyret, kunne jeg ikke dekke politikken der lenger.

Politikk er interessant, og jeg har tidligere skrevet om det blant annet i Fauske, men da min far ble valgt inn i kommunestyret for Senterpartiet i 2003, kunne jeg ikke stå for dekningen av møtene lenger.

Jeg ønsker ikke at noen skal mistenke meg for å være partisk i min dekning av saker, ikke minst når det gjelder politikk. Jeg har aldri fortalt noen om hvilket parti jeg har stemt på ved valget, i fare for at det skal farge deres syn på hvordan jeg skriver om saksfeltet. Kanskje mener noen at jeg er inhabil bare ved å ha en samboer som stilte til valg, men jeg velger å tro at det ikke innvirker på artiklene mine.

Å bo i det lokalsamfunnet man skriver om, gjør at man kommer enda tettere på folk. Det er både fordeler og ulemper med det. Fordelene kan være at man lettere snapper opp tips og gode saker, og at det er enkelt å dekke saker utenfor vanlig arbeidstid.

Ulempene er at det er lettere å møte seg selv i døra ved at saker man dumper borti angår en selv, familie eller venner. Kan jeg fortsatt skrive om det meste som skjer i den kommunen jeg bor i, eller er det for mye som angår meg og mitt? Hvis jeg selv har interesse for strikking og hagestell, er det da greit at jeg skriver om husflidslaget og hagelagets aktiviteter? Noen ganger er det åpenbart. Jeg kan ikke være reporter på min datters håndballkamper, ei heller gi terningkast på konserten med koret mitt.

Lokalavisen skal ikke bare være en lupe og påpeke kritiske forhold. Den skal også være en del av limet, framsnakke og bidra til samhold i lokalmiljøet.

Mange journalister er ”på jobb” hele tiden. Når de treffer folk på fritiden, har de alltid øyne og øre åpne for gode saker til avisen. Selv prøver jeg å koble litt ut og ikke være på vakt konstant. De som kjenner meg vet at jeg ikke skriver om noe folk har sagt uten at vi har vært i en intervjusituasjon. Jeg tror man kommer lengst med ærlighet og god folkeskikk, og ved å skape tillit uansett om man jobber i en storby eller på et lite sted.

Jeg prøver å være balansert i forhold til det jeg skriver om. Hvis du som leser dette ikke er enig, så synes jeg du skal gjøre som lokalavisen og si fra :)