Å hoppe etter...

Tja, vi har hoppet etter hverandre før jeg og Linda, så hvorfor ikke tenkte jeg.

Jeg har i grunn vært et menneske som ikke liker å stikke meg frem, (nå gapskratter sikkert de som kjenner meg godt), eller turde snakke høyt i forsamlinger osv. Hadde mindreverdighetskomplekser og idet hele tatt dårlig tru om meg selv. Trodde jeg ikke var god nok. Sterk nok.

Vendepunktet kom da jeg satt i skolens FAU da ungene mine var små, og det skulle velges ny leder. Jeg ble valgt! Jeg husker jeg protesterte høyt og fikk stotret frem at DET trudde jeg ikke var noe god ide. Men vet dere hva? Det gikk bare godt. (Jeg satt som leder i flere år, før Linda tok over stafettpinnen. )

- Jeg turde plutselig å snakke høyt i forsamlinger å komme med forslag som jeg før aldri ville turd. Å flere var enig med meg og mine forslag og tanker. - Jeg ledet en bispevisitas, en kulturkveld, turde å være solist i koret, og å synge alene i vielser og begravelser. J

Jeg turde det! Jeg turde å hoppe etter mange som hadde gjort dette før meg.
Det er sikkert mange der ute som ikke tør, eller aldri blir spurt som ”gjemmer” seg i mengden når det skal velges en leder eller noen til å ta ansvar, nettopp fordi de ikke trur de er god nok, eller klarer det blir satt til.

Nå som Norge er gjenåpnet, kan vi ”ta tilbake livene våre”, sies det.

Det har vel for mange av oss, vært noen utfordrende måneder da alt stengte ned, og vi har mange fått følt det på kroppen. Ting vi tok som en selvfølge ble brått forandret, og en måtte tenke seg om i ett og alt.

- For min del fikk jeg og mine, kjenne det ekstra på kroppen da mannen min brått ble
alvorlig syk for ett år siden. Å bli syk, å det å være en pårørende under en pandemi, har jaggu ikke vært enkelt. På grunn av alle restriksjonene som var, måtte vi som alle andre, forholde oss til små kohorter, ikke gi klem, ikke vær nær osv. Å det er jo nettopp i slike situasjoner en virkelig TRENGER å være nær, å gi klem og å være sammen, styrke hverandre i det som har oppstått.
Jeg kjente på det at vi ble så fryktelig alene i denne situasjonen.

Cellegift og lavt immunforsvar gjorde at vi ikke kunne oppsøke barn og barnebarn da de var potensielle smittekilder. Husker etter en kur i Bodø, da ville han kjøre forbi huset til hans yngste sønn og bare vinke til det yngste barnebarnet i vinduet så han kunne få sett han i det minste. Det var sterkt! Vi har ofte tenkt på hvor heldig vi er som lever og bor i landet Norge. Hvor mange dyktige folk som ivaretar oss som blir utsatt for sykdom og har behov for ekspertise. Vi var heldige å ble kjent med snille og omsorgsfulle mennesker, i hele landet.

I tillegg jobber jeg som nevnt i hjemmetjenesten i Misvær og i en lang periode var jeg og mine kolleger de eneste som mange av våre brukere fikk møte Vi ble på en måte deres nærmeste og det kjente vi mange ganger på. Det å ikke kunne holde brukeren i hånden før vi fulgte dem til sengs, eller gi de den klemmen vi brukte, var også litt vondt på en måte. Jeg og mine kollegaer innenfor helse var heldige som hadde en jobb
å gå til.

Det er nok mange som har opplevd pandemien som vond og ødeleggende i mange tilfeller. En eldre herremann sa;” jeg trodde at det å oppleve krigen var fælt, men dette skal da være det verste jeg har opplevd. - Under krigen fikk vi allefall besøke hverandre.

Men tilbake til det å ikke tro at en tørr og at en klarer det. Jeg har i mange situasjoner, sett på meg selv som et svakt menneske, og jeg har sagt det til flere at jeg er sikker på at i kirkeboka står det “bekymring” som mellomnavn på meg. Jeg har kanskje lett for å bekymre meg og mange ganger tenke det verste. Men under sykdomsforløpet fant jeg frem en styrke som visstnok lå inne i meg. Tross redselen kjempet jeg i lag med mannen min og sammen kom vi styrket ut av alt med en god dose galgenhumor innimellom alvoret.

Om DU gjør ditt beste og bestemmer deg for at ditt beste er godt nok for deg, skal du ikke
andre få synse hva du kan. La heller ikke fortiden bestemme hva du skal få til i framtida. Av og til har vi kanskje godt av å kunne ”prøve skoa til hverandre”.

Jeg fikk tro på mine evner - og tror DU nok på dine egne evner, kan du være stolt av deg selv uansett hvordan resultatet blir. Jeg tror vi skal slutte å bruke utrykket ”å hoppe” etter, for jeg tror vi alle er mer enn god nok.

Monica Johansen