Å ha mot i mørket

Det har gått to år siden «det» skjedde. Eksplosjonen. Skudd. Mange skudd. Og hyl.

Handlingene som den målbevisste gjerningsmannen gjennomførte, kom som lyn fra klar himmel. Det har satt dype spor i historien, samfunnet og ikke minst i våre hjerter.

Historisk sett har tider med elendighet eller rystelser i hverdagen kommet sterkt til uttrykk i kunsten og litteraturen.

På skolebenken lærer vi om opplevelser gjennom dikt som ble skrevet. Person til person, dikter til leser. Vi kommer så nært vi kan komme for å forstå hvordan de opplevde hendelsen. Vi får en liten anelse om deres tankegang og følelser.

22. juli førte til endringer i samfunnet. Bedre terrorberedskap og styrkede nødnett og kommunikasjonsplattformer.

Er det dette vi skal sitte igjen med?

I historiebøkene kan etterfølgende generasjoner lese om de harde fakta om hvor mange som døde, og kranglene om ineffektiv utrykning i ettertid.

Skal de ikke få en liten smakebit av følelsene som gikk gjennom menneskene i det ganske land, da nyheten om terroristen spredte seg?

Vi er flinke til å holde minnekonserter og høre på de trøstende ordene som statsministeren kommer med.

Men det er ikke kun det Jens Stoltenberg sier i minnesmarkeringene som er viktig...

Det fins mange kunstnere i Salten. Talentfulle og med iver maler de den flotte naturen som omgir oss. Midnattssola og en klar, blå sjø. Bygdetun som er omgitt av vakre blomster og lyse fager.

Terroraksjonen viste oss at det Norge vi er så forelsket i, ikke bare er blomster og lyse sommerkvelder. Det kan komme en mørk sky. En vissen blomst blant mange fine. En alt for rød solnedgang.

Kanskje problemet er at vi er for redde for å si noe, redde for å strø salt i de mange sårene som oppsto 22. juli. Også jeg engster meg mens jeg sitter og skriver. Bruker jeg feil ord eller skriver jeg en setning som kanskje ikke burde skrives i denne sammenhengen?

Men det er akkurat det som er viktig. Å skrive, tegne og synge det man føler. Fordi setningene som skrives gir forståelse. Følelsene som males inn i et bilde gir trøst. Ordene som synges kan gi samhold.

Et viktig, lokalt bidrag til minne om 22. juli er Øivind Holthes bok «Tanker fra sal 250». Skildringene i boka frambringer både smil, gufs, gåsehud og tårer. Ei vanskelig bok å skrive, men det er så viktig at det blir gjort.

Det finnes så mye talent i nærområdet vårt. Malere, fotografer, musikere og band. Hvorfor ikke bruke talentet, og være modig?

Vi kan ikke bare la oss inspirere av det som er vakkert. Det som er skremmende er minst like viktig.

Ikke vær redd. Gi framtidens barn noe å føle på, og gi oss noe å samles rundt.