Vi skulle vel alle hatt slike venner?

I 1994 rullet første sesong av "Venner for livet" over skjermen i Norge. Vi ble alle fort kjent med vennegjengen på seks som levde livets glade dager i New York, med alle sine særegenheter.

I likhet med dem er jeg så heldig at jeg er omgitt av gode venner, også de med sine særegenheter. I samråd med noen av dem velger jeg å anonymisere navnene, vi vet alle hvordan viskeleken funker; en fjellørret på ett kilo blir fort fem før historien er ferdig.

Den eldste av dem, har vært med meg gjennom tykt og tynt. Han spiser kiwi med skallet på, og vi har alle bare akseptert at det er slik han er på en eller annen måte. 

Meldinger fra ham åpner jeg aldri med lyd i det offentlige rom, man vet aldri hva man får – Det er enten meget morsomt, upassende eller ubeskrivelig kjedelig av en rakett som har gått i noen sekunder en eller anna plass. Vedkommende liker å påpeke alderen vår nå i forhold til kjente rollefigurer i filmer.

En annen gammel venn har en annen algoritme enn resten av verden – man kan kanskje tro at det han sender er KI, men det er aldri det. 

Se for deg det motsatte av høydepunkter på The Voice, legg til litt skam så er vi der. Han spiser ikke sopp eller oliven, visstnok en kombinasjon av konsistens OG smak. Jeg sier til ham at jeg har akseptert det, det er bare løgn!

Den nyeste vennen, han mamma ut fra snappene jeg har sendt mener er litt som en storebror for meg, er gøy, omsorgsfull og har en åpen dør. Vedkommende har gått til innkjøp av rikelig med kapsler med Chai latte-smak til min ære. 

Foreløpig har jeg ikke sett eller hørt noen rare matpreferanser, men de kommer. Han snakker varmt om akevitt, så det vil jo helt klart ligge noe muffens i framtida der. Men, jeg aksepterer det, men takker pent nei om det kommer et lite glass min vei.

Jeg har en annen venn, som siden vi var unge har hatt flere timer i døgnet enn meg. Det har vært tider jeg har vært utslitt og syns synd på meg selv av tingene vi har gjort sammen, mens han skulle videre på en trening, møte eller dugnad uten å trekke en mine. 

Han er hard når det trengs, og mykere enn man skulle tro når man minst venter det. Jeg tenker på han hver gang jeg syns synd på meg selv og er sliten, stjeler litt av pågangsmotet hans og så går det godt. Han har kommet med noen heeeelt fantastiske roaster av meg og det hyller jeg, 10 av 10. 

Personifiseringen av å kalle en spade for en spade, og en k** for en k**. Matmessig er han sterk, og vi bestiller ofte samme mat, men han spiser bær velvillig, så noe muffens må jo ligge der. Men, jeg aksepterer det.

Til slutt har vi krembollen, den mest særegne av dem alle. En helt fantastisk fyr som alltid sier noe uventet og gøy, en som er irriterende god til det meste og som jeg aldri helt blir klok på. 

En innpakka gave eller gest fra ham får meg stort sett til å grine, før han lavt sier nå stygt som får meg til å flire på meg et astmaanfall – perfekt kombo. Han fortalte en gang at han kan av og til liker å dra gaffelen over fatet sitt og humrer over hvor irriterende andre hadde syntes lyden hadde vært. En øl blir alltid flere med ham, og det er vel tegnet på en hyggelig fyr? 

Vedkommende spiser ikke oksekjøtt, men når han mekker meg verdens beste pizza med pærer på så har jeg ikke noe annet valg enn å akseptere. Hans etterligning av håndballjentenes versjon av «Tore Tang» håper jeg er det siste jeg opplever i verden, da går jeg ut med et smil.

Hvem av oss som er Ross, Chandler eller Joey vet jeg ikke helt, men at det hadde blitt en meget morsom tv-serie for spesielt interesserte er jeg ikke i tvil om. 

Den hadde nok måttet få 18-årsgrense, utelukkende på grunn av algoritmen til han ene der. Igjen, ingen ord kan beskrive uretten som er kommet med lovbrudd mot alle sanser og kunstformer, kulinariske tradisjoner, ingen ord!