- Totalt uten sikring

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no 

Først publisert i Avisa Nordland.

Jarbrufjell i Saltdal sommeren 2025. Ruller med nettinger, plastruller på sleng, en snøscooter klemt inne i et nedfallen fjøs, en ATV innrullet i teltduken av en sundrevet lavvo, plastsekker, halvmalte hus, avrevne hustak, planker som stikker ut i løse luften og åpne dører til kanner med bensin og olje. Det en gang så ærverdige Jarbrufjell er blitt en søppeldynge og alarmerende dyrefelle.

At dette er fjellgården til villmarkskongen Lars Monsen er vanskelig å forstå, men over år har han latt Jarbrufjell forfalle. Etter det som skal ha vært en konflikt om en utvidet bruk av scootere og ATV på vegne av sine samarbeidspartnere i 2016, synes Monsen å ha mistet interessen for bruket. I hundre år fra 1908-2008 ble Jarbufjell driftet med en kløkt og et mot som det nå har tatt Lars Monsen ni år å la gå til grunne.

I sommer har eieren av de 500 mål midt inne i verneområdet, vært innom sitt bruk. Dette angivelig i forbindelse med tv-serien «Monsen og nasjonalparkene» - en kjempesatsing av NRK hvor Lars Monsen skal besøke flest mulig av landets 47 nasjonalparker. I forbindelse med lanseringen av serien uttalte Monsen på Dagsrevyen at vi burde gjøre som i Sverige og forby jakt i noen av våre vernede områder.

Fjellgården Jarbrufjell i Saltdal 1960.

I nasjonalparken Sarek rett over Salten har det siden 2007 vært forbud mot all jakt og fiske. Dette for å beskytte artsmangfoldet og gi levedyktige bestander på rovdyr og byttedyr. Hvordan harmonerer ønsket om en slik regulert bruk av fjellnaturen med den forsøpling som møter dyr og mennesker på Monsens eget Jarbrufjell?

Totalt uten sikring er fjellgården blitt stående til ran og rov. Respekten for det historiske landskapet og brukets bygninger er tilsynelatende fraværende. Angående det juridiske er Jarbrufjell og gårdstunet innmark, selv om det ligger til fjells. Privat eiendomsrett gir rett til å nekte atkomst, noe Monsen også har gjort med å sette opp et «adgang forbudt»-skilt. Elg, rev, gaupe, jerv, rein, storvilt og sau leser ikke forbudsskilter, og alle kan de lures inn i de fellene som finnes på Jarbrufjell, med stålnetting og vidåpne bygg.

Jarbrufjell er en viktig del av Saltdals historie med fjellgårder fra Skipmannvik, Fjelleng, Ljøsenhammeren, Båtskar, Krykkja, Vassbotnfjell, Nordnes og Bleiknesfjell, Standerdalen, Storenga, Lifjell, Skaiti og Graddis. I likhet med mange andre av disse stedene, stod det på Jarbrufjell rundt år 1900 en gamme brukt av pitesamiske reineiere. Det var utgangspunktet for Ane Pedersdatter Stolpen når skogvokter John Helgesen våren 1908 var på befaring i området. Ane hektet seg på statens mann og på sommeren tok hun med seg ektefellen Erik Nordlund, de to barna Per og Johan, kua og kalven og flyttet fra Rusånes og til fjells.

Ane var så provosert av behandlingen fra patriarken Kristen Olsen Rusaanes, at det ble et alternativ å flytte inn i Olanderso-gamma på Jarbrufjell. Et slit, men friere liv med rydding av land og bygging av hus og fjøs var i gang. Men i 1912 døde Erik Nordlund og Ane ble alene med guttene. Stolp Ane som hun ble kalt, skrev til kong Haakon og ba om penger til hest. Det ble bevilget kroner tre hundre og slik kom hesten Grålle kom til fjellheimen på Jarbrufjell.

I 1914 giftet Ane seg på nytt med lufferen Johan «Hånka» Johansen. Han spilte fiolin og kokte heimbrent. Fra kirketrappen på Rognan skal han ha sagt: «Nu är han Grålle min! Och nu tror jag, att jag tar Gjetar Johanna». Vinteren 1921 ble «Hånka» ettersøkt av lensmannen i Saltdal og rømte hjem til sitt Sverige, hvor han i sin ungdom hadde sittet på straff etter å ha tatt livet en tømmerfløter med tømmerpilken.

Da Anes sønn Johan i 1928 kom til fjells med Bernadine fra fjellgården Krykkja ble dette et møte mellom gammel og ny tid. Året etter flyttet hele øverbygdas gjestfrie «Stolp Ane» ned til Statens skoger sin lille stue, i det som i dag er en DNT hytte på Jordbrua. Johan Nordlund var en driftig kar. Han bygde seg kraftverk, grøftet nyland, gikk i gang med sagbruk, brann tjæremile og fisket ørret i Kerrelv og Kvitbergvann. I 1933 fikk Nordlundene naboer på Jarbrufjell. Med statlig tilskudd etablerte bureiserne Henning og Anna Strøm sitt bruk 418 moh. Det ble etter hvert uenigheter om mye og mangt, og i 1955 flyttet familien Strøm ned fra Jarbrufjell.

Nå var Johan og Bernadine igjen var alene på fjellgården. Et lite intermesso skulle det bli 1962/63 da et barnebarn av Johan med familie prøvde seg der oppe, men de gav opp etter kort tid. Så hva med Nordlund med sitt slit og deres tro? Johan var i hvert fall troende kommunist og det er nettopp begeistringen for Sovjet som har brent seg fast i et barndomsminne jeg har fra en vinterdag på Jarbrufjell 1971.

Sammen med min eldre bror var vi på vei innover Jarbrudalen til den gamle sjåg av ei hytte A/S Rusaanes hadde ved Kvitbergvatn. I sekken hadde vi med «posten til han Nordlund», dvs kommunistavisa Friheten. Vi ble tatt varmt imot og fikk brødskiver med gomme. I stua var det en høvelbenk og på kjøkkenet hang det et stort kart over Sovjetunionen. Johan pekte på kartet og sa: «Der har det vært en elv. Nu er der en dam, en demning og et kraftverk.»

Etter at Johan og Bernadine flyttet ned sommeren 1971 overtok Odd Storteig Jarbrufjell med Johan sine ord: «Dersom du kan love at du vil drive gården og holde den i hevd, så skal du få overta den for en symbolsk penge». På 1980-tallet overtok Storteigs datter Trine sammen med Ulf Bakke, Jarbrufjell. De bosatte seg en vinter inne i fjellheimen med barn og satte over flere år i gang et restaureringsarbeid som gjorde gamle Nordlunds ord til troende. Det finnes i Saltdalsboka 2003 et bilde hvor familien tar imot dronning Sonja og Claus Heiberg. Bruket er i skikk og dronninga ser veldig fornøyd ut med mottakelsen.

Da Lars Monsen overtok Jarbrufjell i 2008 hadde han også de beste intensjoner. Slik plassen i dag står til nedfalls fremstår fjellgården med en total mangel på forståelse for kulturminnevern, hyttefolk og andre farende. Og hva med respekten for de fjellets dyr som vanker der oppe? Lars Monsen. Ta deg en tur til fjellgården Bredek i Stormdalen. Ta deg på tak!