Prokrastinering løses sjelden med viljestyrke

Der var den! Igjen. Den dagen redaktøren sender en uvennlig kortfattet påminnelse om at deadline nærmer seg. Jeg hater deadliner. Til tross for at jeg er oppvokst med «en deadline er en linje det er livsfarlig å krysse», krysser jeg den stadig vekk. Med livet som innsats. Det er ikke det at jeg liker stresset som kommer av prokrastineringen min. Det lange ordet som egentlig bare betyr at man utsetter noe, noen ganger i det lengste.

Min (snart) beste venn CoPilot forteller at definisjonen på ordet er: «å utsette oppgaver man vet man bør gjøre, til tross for at utsettelsen ofte fører til stress, dårlig samvittighet eller dårligere resultat». Ikke rart jeg er stressa.

Det var på en måte enklere da jeg bodde i Misvær. Eller, var det nå egentlig det? Jeg har egentlig ikke tall på hvor mange ganger jeg utsatte noe jeg skulle gjøre for å heller gjøre noe annet. Noe mer spennende. Gjøre noe som hadde betydning for bygda. Noe morsomt.

Ideene dukket ofte opp, som geiter på våren, elger på vinteren eller gnister fra bål. De sto i kø. Og hadde jeg idétørke, varte den ikke lenge. Det kom alltid noen innom med en lys idé, en gnist som trengte å bli blåst på. Ikke sjelden ble gnistene til små flammer og alt etter hvem, og hvor mange vi var som blåste - ble det fyr. Jeg tenker med ydmykhet og takknemlighet på alle menneskene jeg har hatt gleden av å jobbe med, diskutere med, brette opp ermene sammen med. Skape noe sammen med.

Jeg husker favorittuttrykket mitt var: «Det er bare sammen vi kan skape mer enn vi allerede har», i tillegg til «Alt for ongan» selvfølgelig.

De som blåser liv i flammer har det vært, og er det heldigvis mange av på bygda. Vi må være ildsjeler og rollemodeller hele gjengen. Uten menneskene i den, stopper bygda.

Drar vi kjøkkengardinen litt til side for å se ut, ser vi resultater av ideer, gnist og bål. Samfunnshus, slalåmbakke, skiløyper, eldreboliger, gapahuker, idrettsbaner, turstier, skiløyper, rasteplasser, trimkasser- Torg, skulpturer og rasteplasser. Mange rasteplasser.

Tenk; til og med veiene inn og ut av bygda er laget på dugnad. Med svette, fellesskap, tru – og gnagsår. Det har nok vært mellomnavnet mitt mange ganger. Gnagsår.

Jeg husket den gangen vi lyktes og fikk nedsatt fartsgrense gjennom Misvær. Direktøren i Vegvesenet kalte meg nettopp gnagsår, og jeg bar det med stolthet. Andre har nok også hatt ulike kallenavn på meg. Selv havnet jeg til slutt på «Bingo».

Bygda er fylt av fine mennesker som virker i det skjulte. Som sprer hverdagsglede og som slår av en god prat, gjerne med en lefse til kaffen.

Vi må også alltid huske – og ikke glemme – det fantastiske livet med alle lag og foreninger. Jeg tror vi skal lete lenge etter ei bygd med så mange aktivitetstilbud. Aktiviteter for barna våre, de som akkurat har begynt på reisen gjennom livet. Og for de vi er glade i, som allerede har seilt langt.

Alt ledes av ildsjeler og blåses liv i av rollemodeller. Mennesker som vet at det er bare sammen vi kan skape mer enn vi har. 

«Prokrastinering løses sjelden med viljestyrke – men med små steg, lav terskel og vennlighet mot deg selv». 

Så om du også har utsatt noe, fikk vi nå oppskriften på å komme videre. Små steg. Lav terskel. Vennlighet. Mot deg selv.

Linda Bingo Sandåker er oppvokst i en bedrift som Nikita-gründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun like godt har tatt som mellomnavn.