ØNSKER ÅPEN DIALOG. - Vi er ikke ute etter å ta noen, men nå er det helt nødvendig med en åpen dialog rundt hva som har skjedd. Fra venstre: varaordfører Espen Karlsen, grunneier Arne Martin Dyrnes, grunneier/kommunestyrerepresentant Tore Berntsen, sønn av grunneier Bård Berntsen, grunneier Asbjørn Heggem og grunneier Robert Brendmo.

Leder:

- På tide at noen sier det de mener

Når fem grunneiere og varaordføreren i Beiarn stiller seg frem i full åpenhet og sier det alle andre bare hvisker om, da må vi lytte. Og vi må forstå hvor viktig det er.

Helge Simonsen Ansvarlig redaktør

Publisert 30.06.2025 - 10:59

Åpenheten disse grunneierne viser i fisketrapp-saken er ikke bare modig:

Den er avgjørende.

Både for bygda, for elva, og for tilliten til både prosjektet og lokal forvaltning.

Annonse

For i Beiarn er det ikke bare ei elv som er sprengt. Det er tillit også.

Annonse

Stillheten som har lagt seg rundt fisketrapp-prosjektet er i ferd med å gjøre uopprettelig skade.

Denne stillheten kalles av noen «lojalitet».

Uansett hvilket argument man legger det på, bidrar det absolutt ingenting i å få realisert drømmen som akkurat nå står brakk i Høgforsen.

Annonse

Når folk føler de ikke kan si det de mener uten å bli stemplet, når beslutningene oppleves som tatt i lukkede rom og spørsmål møter vegger i stedet for svar, oppstår et demokratisk vakuum.

Fisketrapp-prosjektet burde vært en stolthet for Beiarn. En investering i naturforvaltning, i villaksens fremtid og i felleskapet rundt elva. Men i stedet står man igjen med sprengt natur, ubesvarte spørsmål og stadig flere stemmer i en lokalbefolkning som føler seg overkjørt.

Når de som burde vært informert, føler seg utelatt – og når ansvar forveksles med ansvarsfraskrivelse – da er det helt nødvendig at noen sier stopp.

Derfor er det viktigere enn noen gang at vi som samfunn heier frem åpenheten.

At vi takker de som tør stille seg fram.

Det handler ikke om å peke finger. Ingen er tjent med at fisketrappa i Beiarn blir et symbol på hemmelighold og splittelse.

Den kan fortsatt bli et symbol på læring, på samling og på nye måter å samarbeide på, men bare hvis man tør å åpne døra og slippe lyset inn.

Men da må man tørre å si at keiseren faktisk står der uten klær.