På tide å heie på sine egne nå?

Det er lett å la seg rive med av resultater alene, men det som skjer rundt Fauske/Sprint nå handler om noe langt mer enn en god seriestart. For det laget har vist i åpningen av sesongen i 3. divisjon, er ikke bare solid, det er et tydelig tegn på at de har funnet nivået sitt og at de hører hjemme der.

For de som fryktet det verste, dette er ikke et Sprint-lag som kjemper for å overleve. Det er et lag som spiller med trygghet, struktur og tro på egne ferdigheter. Det er et lag som fremstår samspilt, robust og med en klar idé om hva de vil. Og det er et lag som ser ut som det trives.

Det beste er at dette ikke et lag bygget på tilfeldigheter eller kortsiktige løsninger. Det er et lag med røtter i regionen, med spillere som har vokst opp her, gått på de samme skolene og spilt på de samme banene. Det er spillere fra Fauske, og det er spillere fra Saltdal, som sammen utgjør et kollektiv det er lett å kjenne seg igjen i og føle eierskap til.

Det er nettopp derfor dette burde bety noe mer enn bare poeng på tabellen. Dette burde gi oss den stoltheten vi må føle over at våre egne gutter er så gode som de er.

For mens laget har tatt steget opp på banen, er det fortsatt mye å gå på utenfor den. Det handler om engasjementet rundt laget, og om viljen til å gjøre dette til noe større enn bare en fotballklubb som spiller kamper i SKS annenhver helg.

Det er vanskelig å snakke om dette uten å trekke paralleller til det som har skjedd i Bodø de siste årene. Supporterkulturen rundt Bodø/Glimt har ikke bare vokst fram, den har blitt en identitetsmarkør. Den har samlet en hel by, skapt stolthet og gjort kampdager til noe langt mer enn bare 90 minutter med fotball.

Ironien er at en veldig stor del av disse kommer fra Indre Salten. Og for å si det sånn, har du Glimt-flagget hengende ute, så bør du komme deg til klubbhuset å få deg et blått med Sprint på også.

Noe annet vil være direkte hånlig.

For Sprint har et lag det går an å samle seg rundt. Spillere som folk kjenner, som representerer noe nært og ekte, og som ikke bare spiller for en klubb, men for et sted. Det er et lag som i praksis er bygd av lokalsamfunnet selv.

Det burde synes på tribunen når det er kamp. Det burde merkes i sentrum. Det burde være blått på Fauske når Sprint spiller. Ikke som et pålagt tiltak, men som et uttrykk for at folk faktisk bryr seg og ønsker å være en del av det som skjer.

For dette handler i bunn og grunn om tilhørighet, og det stopper ikke ved kommunegrensa. Sprint er også preget av spillere fra Saltdal, som bidrar tungt inn i det laget vi nå ser. Da er det heller ingen grunn til at engasjementet ikke skal være regionalt. Dette er et lag flere bør kjenne eierskap til, og som flere kan samles rundt.

Seriestarten gir håp, men den gir også en sjelden anledning. En anledning til å bygge noe som varer lenger enn en god sesongstart. En anledning til å skape en kultur, et miljø og en stolthet som kan vokse i takt med laget på banen.

For det er nå grunnlaget legges.

Måtte Sprint fortsette å vise resten av Norge hvor gode de kan være, og ikke minst, at vi har veldig mye å være stolte av her også.