Når motstand blir et problem

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

Det er et mønster som går igjen i den norske energidebatten. Ikke i hva det strides om, men i hvordan uenighet håndteres. Når argumenter utfordrer etablerte sannheter, skjer det ofte et skifte: Fra diskusjon til karakteristikk. Fra sak til avsender.

Vi så det tydelig da NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland karakteriserte en rapport om kjernekraft – bestilt og betalt av Norsk Industri og Fornybar Norge – som et bestillingsverk. Reaksjonen lot ikke vente på seg. I stedet for å ta diskusjonen om forutsetninger, metode og konklusjoner, ble det forsøkt å nøytralisere forskeren som fagperson. Det skjedde gjennom koordinerte utspill, offentlig refsing og et press som til slutt fikk rektor ved NTNU til å gå av.

Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra innholdet og over på personen.

Dette var ikke et enkeltstående tilfelle. I etterkant har flere NTNU-professorer – blant dem Magnus Korpås og Jonas Nøland – påpekt at rapporter som frontes av Fornybar Norge bygger på overforenklede forutsetninger, selektiv bruk av tall og en systematisk utelatelse av systemkostnader knyttet til nett, lagring, balansering og energisikkerhet. Kritikken er faglig, nyansert og godt begrunnet. Likevel presenteres rapportene fortsatt som autoritative sannheter i offentligheten.

Her er det verdt å stoppe opp et øyeblikk. For dette handler ikke lenger om aktivister, lokallag eller kommunepolitikere. Dette handler om hvordan verdensledende fagmiljøer møtes når de utfordrer et narrativ som er politisk og økonomisk behagelig.

Det samme mønsteret går igjen når motstanden kommer nedenfra.

Når kommunestyrer sier nei til vindkraft, blir det sjelden tolket som et resultat av lokale verdivalg eller grundige vurderinger. I stedet antydes det at vedtakene er forhastede, kunnskapsløse eller et resultat av press fra interesseorganisasjoner. Når Motvind Norge bidrar med informasjon om naturinngrep, systemkostnader og konsekvenser for lokalsamfunn, blir organisasjonen ikke møtt på argumentene, men på intensjonen. Da handler det plutselig ikke om hva som sies, men om hvorfor det sies.

I praksis ser vi dette særlig fra Fornybar Norge, som gjennom gjentatte utspill ikke møter motargumentene, men forsøker å definere hvem som er verdige deltakere i debatten.

Og når argumentene blir for vanskelige å imøtegå, flyttes debatten et hakk til siden. Da blir motparten definert som ensidig, uansvarlig eller som en aktør som «forurenser debatten». Det er et effektivt grep. For hvis man kan så tvil om motivene, slipper man å ta stilling til innholdet.

Felles for disse situasjonene er ikke temaet – vindkraft, kjernekraft eller energisystemer – men responsen på uenighet. Enten kritikken kommer fra aktivister, kommunepolitikere eller professorer ved NTNU, ser den ut til å bli møtt med den samme grunnleggende strategien: Autoriteten forsvares, kritikken problematiseres, og samtalen dreies bort fra det ubehagelige spørsmålet om forutsetninger og konsekvenser.

Det er her debatten får en annen karakter. For når uenighet ikke lenger behandles som en ressurs, men som et problem som må håndteres, mister vi noe viktig. Da handler det ikke lenger om å undersøke hva som er sant, rimelig eller bærekraftig, men om å vinne frem med én fortelling.

Og det er ikke bare et problem for dem som rammes direkte, men for alle som forsøker å delta redelig.

For en offentlig samtale må tåle uenighet. Den er avhengig av den. Men den tåler dårlig at kritikk systematisk avfeies gjennom mistenkeliggjøring, forenkling og autoritetsargumenter. Når det skjer, forsvinner nyansene først. Deretter forsvinner tilliten. Til slutt forsvinner viljen til å delta.

Det er kanskje dette som er den egentlige systemkostnaden. Ikke den som kan regnes i kroner og kilowattimer, men den som betales i form av et fattigere ordskifte, et snevrere handlingsrom og en offentlighet der stadig flere velger taushet fremfor deltakelse.

Og den kostnaden lar seg ikke flytte utenfor modellen.