Når eldreomsorgen blir en belastning – ikke en trygghet

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

Det sitter langt inne å skrive dette. Ikke fordi ordene mangler, men fordi det gjør vondt å vite at situasjonen min egen mor står i – i 2026, i en kommune jeg vet rommer så mange varme mennesker – faktisk er mulig. 

Samtidig vet jeg at hun dessverre ikke er alene. Derfor skriver jeg dette, ikke for å henge ut enkeltpersoner, men for å rette søkelyset på et system som ikke lenger bærer. Moren min er i en livsfase der hun skulle hatt trygghet, ro og forutsigbarhet. 

Etter et sykehusopphold ble hun skrevet ut til et midlertidig oppholdssted, et sted som skulle være nettopp det – midlertidig. Nå har det gått snart tre måneder. I løpet av denne tiden mistet hun også mannen hun hadde delt et helt liv med. Hun sørger, hun kjemper, og hun forsøker å holde fast ved noe som ligner verdighet. 

Men Buen – dette midlertidige stedet – er ikke et sted man blir frisk av å være. Pasienter flyttes rundt etter behov, rommene deles, og muligheten for å innrede med personlige eiendeler finnes ikke. Ansatte løper beina av seg, og det er tydelig at ikke de heller har verktøyene de trenger. Alt er godt ment, men altfor lite.

Det som har gitt henne noe livsglede, har vært to dager i uken på dagtilbudet Solstua. Et sted med aktivitet, fellesskap, mennesker som ser henne. Et pustehull.

Nylig fikk hun innvilget langtidsplass på sykehjemmet. Det burde vært en lettelse. Men fordi det ikke finnes ledige plasser, må hun fortsatt bo på Buen. Samtidig mister hun dagtilbudet på Solstua – ikke fordi hun ikke trenger det lenger, men fordi hun nå ikke lenger regnes som hjemmeboende. 

Resultatet er at hun får et dårligere tilbud, samtidig som hele pensjonen trekkes som om hun faktisk har fått plassen hun bare har fått på papiret. Det er vanskelig å forstå logikken. Vanskeligere å akseptere.

Saksbehandleren vi har snakket med har vært både lyttende og forståelsesfull. Problemet sitter ikke hos enkeltpersoner; problemet ligger i et system som nå – i kommunedirektørens egne ord – “er i ferd med å knele.” I følge referat fra Det har aldri vært så mange For få plasser, for få ansatte, for lange ventelister. 

Jeg forstår det. Men forståelse gjør ikke situasjonen mindre alvorlig.

Jeg vet at de ansatte på Buen gjør sitt beste. De står i en travel hverdag og gjør mer enn det egentlig er rimelig å forvente. Nettopp derfor ønsker jeg å peke på at det kanskje finnes noen små, enkle grep som kunne gjort hverdagen lettere både for dem og for beboerne – uten at det nødvendigvis krever store ressurser.

En tydeligere dagsplan, med helt enkle og tilpassede aktiviteter, kunne gjort mye for trivsel og struktur. Litt lett bevegelse, en felles kaffestund eller en liten gåtur for dem som klarer det. Kanskje også små innslag av felles matlaging eller borddekking – ikke som et stort prosjekt, men som en mulighet til å gjøre noe meningsfylt sammen.

Og kanskje kunne det vært lagt litt bedre til rette for sosialt fellesskap utover å sitte foran TV-en. Noen små aktiviteter, musikk, høytlesning, eller bare et bord man samles rundt. Det handler ikke om store endringer, bare om å skape rom for det menneskelige – også når ressursene er knappe.

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner. Det er et ønske om at systemet rundt dem skal gi større muligheter for gode øyeblikk. For ofte er det nettopp de små tingene som gjør en stor forskjell. For dette handler om virkelige mennesker. Om mødre og fedre som har bygget denne kommunen, som har betalt skatt i et helt liv, som nå trenger at vi stiller opp for dem – ikke flytter dem rundt på et lager av pasienter ingen helt vet hvor de skal gjøre av.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati. Jeg skriver det fordi jeg mener vi alle har krav på en eldreomsorg som faktisk er omsorg. Et midlertidig vedtak som i praksis fratar et menneske aktivitetstilbud og sosial kontakt – når det er nettopp dette som holder livsgnisten oppe – kan ikke være riktig.

Vi kan bedre enn dette. Vi må bedre enn dette. For en dag er det våre foreldre dette gjelder, - en dag er det oss…