Når alt faller – hva bærer oss?

Det var overskriften på et temamøte som Fauske kommune og frisklivssentralen arrangerte for drøyt to uker siden. Sammen med prost Sven og diakoniarbeider Aina, var jeg invitert til å komme og si noe om dette temaet. Heldigvis ble det ikke så mye enetale fra oss, men en fin samtale med de som hadde møtt opp.

Det er jo ikke gjort i en håndvending å svare på et sånt spørsmål. Jeg hadde ikke da, og jeg har ikke nå, noen som helst formening om at jeg skal kunne gi et kort og enkelt svar på dette. Selv de lengste svarene vil helt sikker ikke være dekkende for alle. Derfor er det helt sikkert sånn at uansett hva jeg skriver her, så vil noen av dere sitte med følelsen «…men hva med oss som…?» eller «Det var ikke mye hjelp å få for meg». Men jeg prøver meg likevel og tror at det er noen fellesnevnere som kan være verdt å minne hverandre på.

Folk! Eller kanskje enda bedre – medmennesker. For jeg tror at det er en så viktig del av det som bærer oss. Folk! De menneskene vi har rundt oss til vanlig er også de som bærer når det blir ekstra tungt. «De alminnelige fellesskapene» snakket prosten om. De fellesskapene som skal være med og bringe oss tilbake til en ny hverdag og være hjelp og støtte når hverdagen skal tas tilbake. Om det er nabolaget, koret, korpset eller pensjonistforeningen kan være så forskjellig. Men de av oss som er så heldige å ha slike felleskap vet at det er der den beste hjelpen kan gis.

I akutte kriser har vi dyktige kriseteam i kommunene våre som stiller opp når det stormer som verst og som gjør en fremragende jobb i mange tilfeller. Men – med all respekt for alle oss som jobber i kriseteam – vi har ingenting å stille opp med i det lange løpet. Kriseteam er vel og bra når det trengs, men det er ikke en langsiktig løsning. Den langsiktige løsningen er folkene – medmenneskene. Jeg har tidligere både hørt om og skrevet om gode naboer som har stilt opp. Naboer som kom med blomster, naboer som kom med middag, naboer som kom med kveldsmat, naboer som kom og tok oppvasken, naboer som tilbød seg å ta husvasken. Naboer som ikke visste hva godt de kunne gjøre for de som var rammet.

Men hvis vi tror at det er sånn at folk bærer hverandre, betyr det to ting. Det ene er at jeg har folk rundt meg til den dagen jeg trenger det. Jeg har familie, gode venner, fine arbeidskolleger og helt sikkert mange flere enn jeg tror, som ville vært der for meg hvis det var nødvendig. Det er godt å vite, samtidig som jeg håper at jeg aldri får bruk for det.

Det andre er at jeg i mange tilfeller er en av de folka som står rundt. Jeg er en av de som skal hjelpe til med å bære noen. Og da vil nok mange si at det kan vi jo ikke. Vi som ikke har utdannelse i sorg- eller krisearbeid, vi som bare er helt vanlige folk.

Vi vet ikke hva vi skal si. Det tror jeg kanskje er noe av det som hindrer oss i å ta kontakt med noen som har det tungt. Og da må jeg bare si: Det er helt i orden. Det er aldeles utmerket at du ikke vet hva du skal si. I enkelte tilfeller er det kanskje bedre at det kommer noen som ikke vet hva de skal si, enn å bli overøst med forhåndsinnøvde sitater om at vi må tenke positivt, at det nok går bra. Nå generaliserer jeg litt, men – det er i veldig mange tilfeller ikke det mennesker trenger. De trenger noen som er der. Noen som ser og noen som bryr seg. Ikke noen som nødvendigvis vet hva de skal si.

Hvis dere tror at vi som jobber mye med sorg og kriser går inn og vet hva vi skal si… Vel – i alle fall ikke alltid. Jeg skal dele med dere et råd jeg fikk for 30 år siden og som har fulgt meg siden. Dette var før min tid som prest, men en familie som hadde mistet en sønn og en bror i en trafikkulykke ville ha besøk av meg. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Men presten der ga meg dette rådet: «Du skal gå inn der og så skal du sitte og føle deg som en komplett idiot fordi du ikke vet hva du skal si. Og når du gjør det – da gjør du sannsynligvis noe rett.» Jeg dro, gikk inn og satt der og følte meg som en komplett idiot fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si. For hva skal man si? Men i ettertid fortalte familien hvor mye det hadde betydd. Ikke at jeg hadde ordene, men at jeg hadde tida og at jeg var sammen med dem i sorgen.

Så kan jeg skrive det jeg vil om fellesskap, naboer og velmenende medmennesker. Det er likevel sånn at noen føler seg alene. Kanskje ikke mest når det står på som verst, men det blir så veldig stille når det har gått noen uker. Sorg går ikke over etter tre uker. Savn blir ikke borte etter et år. Vi lærer oss å leve med det, på et eller annet vis, men det er der. Det betyr at vi fortsatt trenger hverandre.

Jeg tror det handler litt om mot, samtidig som vi må fortelle hverandre at det ikke er så farlig. Vi må våge å spørre og vi må ikke minst våge å ta imot svaret. Vi må våge å stikke innom, selv om vi ikke vet helt hva vi skal si. Vi må tørre å bry oss, selv når vi ikke kan fikse eller tror det ikke er så mye hjelp.

Jeg skal avslutte med et par setninger som blir sagt ganske ofte. Først har jeg en teori om at den løgnen som blir sagt flest ganger er «Jo, takk, det går bra.». Og jeg tenker at det er helt i orden. Selv om jeg vet at de sliter, at de har opplevd mye. La dem få lov til å si det. I alle fall så lenge de vet at de kan si «Det går skikkelig dårlig», hvis de vil. Men det er så mye bedre å få muligheten til å svare, fordi noen spør «Hvordan går det?».

Den andre er denne «Ta bare kontakt hvis det er noe». Jeg må beskjemmet innrømme at jeg bruker den alt for ofte. Veldig mange har en sterk aversjon mot å være det de oppfatter som «til bry», og da tar de ikke kontakt. Burde jeg kanskje si – og gjøre – noe annet? «Jeg sjekker innom om en stund» er mye bedre. Så lenge man gjør det.

Så vær den som spør, den som sjekker. Ikke fordi du nødvendigvis vet hva du skal si, eller fordi du kan fikse ting, men fordi det sitter noen der og trenger et menneske som bryr seg.

Ukas spaltist er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.