Kultur som samfunnsbygger

Det sa den avtroppende lederen for Fauske næringsforum, Trine Stenvold da hun ønsket velkommen det lokale næringslivet overlappende med den lokale kulturen, til seminaret "Ringvirkninger av lokale arrangement", denne uken.

I årets valgkamp har det vært fokus på hvor lite fokus det har vært på kulturen. Det er et være eller ikke være for mange, om det blir borgerlig flertall fra høsten, mener ekspertene. Store og små aviser har sluppet til stemmer som forteller hvor viktig det er å ha med også kultursektoren inn i diskusjonene om hvem det er som skal styre landet de neste fire årene.

Som flere tok til ordet for under frokostmøtet: Uten lokalt næringsliv blir det ikke festivaler eller kultur. Og uten kulturen vil det lokale næringslivet lide.

Jeg bodde tidligere i mitt liv et sted på sørvestelandet og hadde blant annet noen venner som drev i restaurantbransjen. Disse vennene og jeg var ikke alltid like enige, og det kunne fra tid til annet bli litt hett om ørene.

Én slik diskusjon gikk ut på dette med at kultur og kulturinstitusjoner får tilskudd fra staten for å få det til å gå rundt. Kulturtilbud har nødvendigvis ikke enormt stor omsetning til tross for at de er forholdsvis godt besøkt, men bidrar til en bredde og et mangfold i en gitt by, ei bygd eller et tettsted.

Min venn var eier av- og drev et spisested i sentrum. Hen mente hardnakket at om ikke de som drev innen kultur kunne får det til å få rundt på egenhånd, så hadde de ingenting rett til å drive i utgangspunktet.

Argumentene andre vei var blant annet at det er viktig med mangfold og et tilbud for at folk skal bruke byen sin blant annet. Gjennom diskusjonen var håpet at vedkommende skulle se at, om det ikke fantes kultur ut over den siste Spider Man filmen eller lignende kommersielle tilbud, så ville heller ikke de bedriftene som levde av ringvirkningene av at folk trakk til byene og bruke kulturtilbudet overleve. Eksempelvis restaurantene. Det er jo gjerne sånn at de som går på kino, utstilling eller andre kulturtilbud også i samme anledning tar seg en matbit og noe å drikke før eller etter utvalgte arrangement.

Vedkommende klarte ikke - eller ville ikke - se sammenhengen.

Hen så heller ikke parallellen til sin egen drift. Det at de som arbeidsgiver var nødt til å betale minimumslønn til sine ansatte - som jo ifølge vedkommende var alt for høye til at det kunne være mulig for dem å drive lønnsomt – gikk ut på mye av det samme.

Mente hen at restauranten sine ansatte skulle subsidiere deres drift med å få for lite lønn, undret jeg? Og om det var sånn at de ikke fikk driften av restauranten i sentrum av ev av de ti største norske byene til å gå rundt, uten å omgå minstelønnssatsene, hadde de da i det hele tatt selv livets rett som bedrift? Slik hen mente kulturen måtte klare å stå på helt egne ben for å være verdig overlevelse, mente hen ikke at deres spisested skulle leve opp til de samme kravene.

Vi trenger og ønsker et kulturtilbud både på store og små steder. Mange tenker kanskje at de som jobber med det er så heldige for å ha den jobben, at de egentlig burde betale samfunnet for å få lov til å jobbe med det. På den måten ser det også ut til at kultur og kulturpolitikk fortsetter å bli stemoderlig behandlet, som et slags ikke-felt innen samfunnspolitikk og samfunnsbygging.

Ord som bolyst og kulturtilbud henger ofte tett sammen. Hva er det egentlig folk mener vi skal erstatte kulturen med? Benker hvor alle kan sitte i felleskap å trykke på mobilene sine mens de hører på KI-generert musikk, som ligner på noe de en gang betalte for å få å høre eller se live, på en kulturell arena nær seg.

Kulturen er ikke bare arbeidsplasser for skattebetalende folk som er litt i overkant kreativ og arbeidsomme. Det er også viktige trekkplaster for bysentrene. Det er inspirasjon, det er påfyll og det er utvikling.

Som nylig avdøde forfatter Tor Åge Bringsværd sa det i sin bok "Samtaler med svart hund" (2003): «Kultur er et helt samfunns identitet, det er ryggraden i et folk.»