LILLE STORE VOYAGER. Ingenting menneskeskapt har reist lenger enn Voyager 1.

Kanskje vi kan lære noe om oss selv av denne lille romsonden?

Den har reist i snart 50 år, og vil være på reise lenge etter alle på jorda er borte. Voyager 1 kan bidra til å gi oss litt mer perspektiv på det livet vi lever på den lille blå kula vår. 

Publisert

For de som kjenner meg, er det nok ingen overraskelse at jeg i dag, 18. november, følte for at jeg måtte skrive noen linjer om en sak som ligger mitt hjerte nært.

For i dag, i skrivende stund, passerer den lille romsonden Voyager 1 en ganske utrolig milepæl. Den er nå så langt unna jorda at lyset bruker et helt døgn på å nå fram. Nesten 26 milliarder kilometer. Sender vi et radiosignal dit, tar det 24 timer før det kommer fram. Og like lenge tilbake.

For å sette det i Star Trek-sammenheng, om de dro i Warp 1, så hadde vi ikke sett dem tilbake på et par dager.

Det er langt fra sola til jorda, men til sammenligning bruker lyset bare åtte minutter på denne strekningen. Da begynner man å forstå hvor langt unna lille, med likevel så store Voyager 1 er.

Det er vanskelig å ta inn over seg slike avstander. Enda vanskeligere blir det når vi tenker på at Voyager 1 ble skutt opp i 1977. For snart 50 år siden. Den gang var datamaskiner noe helt annet enn i dag, og ingen mobiltelefoner lå i lommene våre. Likevel er det fortsatt kontakt med den lille romsonden.

Voyager 1 og søstersonden Voyager 2 ble sendt ut for å utforske de store planetene. Begge besøkte Jupiter og Saturn, mens Voyager 2 fortsatte til Uranus og Neptun. Ingen annen romsonde har siden vært ved de to sistnevnte planetene.

Det de fant underveis, har gitt oss et helt annet bilde av solsystemet. På Jupiters måne Io oppdaget de aktive vulkaner. Månen Europa viste seg å være dekket av is, og senere forskning har gitt oss sterke holdepunkter for at det finnes et hav under overflaten. Ved Saturn fikk vi se detaljer i ringene som ingen hadde sett tidligere. Og langt der ute, ved Neptun, fant Voyager 2 enorme stormer og en måne, Triton, med aktive utbrudd fra den iskalde overflaten.

Etter at planetene var passert, fortsatte sondene. Voyager 1 nådde det interstellare rommet i 2012, og Voyager 2 fulgte etter seks år senere. De har siden gitt forskerne målinger fra områder hvor ingen menneskeskapte gjenstander tidligere har vært. Det er ganske imponerende at instrumenter bygget på 1970-tallet fortsatt kan fortelle oss noe nytt om verdensrommet.

Begge sondene har med seg en gullbelagt plate med musikk, bilder, naturlyder og hilsener fra jorda. En slags presentasjon av oss mennesker, dersom noen en gang skulle finne dem. Det er neppe særlig sannsynlig, men jeg liker tanken.

At vi sendte med litt av det beste vi har, på en reise vi visste ikke ville ha noen returbillett. En dag vil strømmen ta slutt. Kontakten med jorda vil forsvinne, men Voyager-sondene vil fortsette gjennom rommet. Kanskje i milliarder av år. Lenge etter at menneskene som bygde dem, er borte.

Men det er ett bilde fra denne reisen som jeg og mange andre med min interesse alltid vender tilbake til.

I februar 1990 snudde Voyager 1 kameraet mot jorda. Fra rundt seks milliarder kilometers avstand tok den bildet som fikk navnet «Pale Blue Dot». Den blekblå prikken.

Det er ikke mye å se. Det er en blå piksel i en svart evighet. Likevel er alt vi kjenner samlet akkurat der. Alle mennesker som noen gang har levd. Alle kriger, alle kjærlighetshistorier, alle store oppdagelser og alle små hverdager. Hele vår historie får plass på en prikk som nesten forsvinner i bildet.

Jeg synes det er et bilde vi burde hente fram litt oftere. Ikke minst når vi ser hvor mye tid og krefter vi bruker på konflikter og uenigheter. Det meste virker fryktelig viktig når vi står midt oppe i det. Sett fra seks milliarder kilometers avstand blir perspektivet et annet.

Powered by Labrador CMS