Jubilare necesse est!

Litt latin fra soknepresten der, faktisk. Nå er det (dessverre) slik at prester ikke lenger må lære latin i studiene sine, men litt latin har jeg da plukket opp her og der. Og denne lille setningen betyr altså «Det er nødvendig å feire». Vel nok er denne setningen en slags omskriving – og heldigvis også forkorting – av et latinsk uttrykk: «Navigare necesse est, vivere non est necesse» - Det er nødvendig å seile, å leve er ikke nødvendig. Jeg står på mitt og hevder at det er nødvendig å leve og det er både nødvendig og viktig å feire – når man kan.

Så herved presenterer jeg min jubileumsbetraktning – den 50. i rekken fra jeg startet som spaltist i Saltenposten. Det må da være verdt en feiring. Det er vel ikke sikkert det blir åpent hus, lange taler og gratulasjonstelegram (ungdommen får google «gratulasjonstelegram») men noe skal jeg nok finne på. Napoleonskake høres for eksempel fristende ut.

Jubileum og feiringer har jo en del ting ved seg som ofte går igjen. Tilbakeblikk er vel et av aspektene som står sterkest. I så måte er vel jula og feiringen av Jesu fødsel det mest ekstreme. Det har altså blitt en feiring hvor vi år etter år ser tilbake på fødselen, eselet, krybba og stallen. I de fleste bursdager snakker man jo pent og varmt om jubilanten og hva hen har utrettet gjennom livet. Jeg har vel fortsatt til gode å være i en 50-årsdag hvor det i nevneverdig grad dveles ved fødselen. Men i jula altså – fødselshistorien om og om igjen. Kanskje må jeg finne på noe annet i år?

Men tilbakeblikk er det ofte i en eller annen grad, så også her. 12. mai 2018 hadde jeg min første spalte på trykk og i drøye sju år har jeg altså fått lov til å filosofere over stort og smått for avisens mange lesere. En kjapp gjennomgang viser at temaene har variert ganske mye, med både familie, vennskap og mellommenneskelige relasjoner, men også viktige ting som pappahumor og fotball. Så er det vel ikke alltid at alle har sett storheten i skriveriene mine, men det tar jeg med stor ro og sender eventuelle klager videre til ansvarlig redaktør.

Av og til har jeg tenkt at jeg skriver for mye om lettvintheter og feel-good-tema, at det blir for overfladisk og lett, men så lander jeg stort sett på at jeg liker å få folk i godt humør, så da fortsetter jeg. Jeg har opplevd snev av både skrivesperre og idétørke, jeg har glemt deadline og at det var min tur til å skrive men det har på et eller annet vis alltid landet på beina. Noen innlegg er jeg naturlig nok mer fornøyd med enn andre, men det er jo sånn livet er.

Og akkurat det er kanskje en av de fineste reaksjonene jeg har sett, når Saltenposten har lagt ut noe av det jeg har skrevet på Facebook. «Dette handler jo om livet», var det noen som skrev en gang. Og ja… da har jeg truffet blink. 50 innlegg er for øvrig ikke nok til å dekke mer enn en liten flik av alt livet handler om. Det er ikke engang en liten flik av hva som foregår i hodet mitt. Men noen sære, noen viktige og noen fine ting føler jeg jo at jeg har fått dele.

Så nå skal jeg altså feire. Skal vi se… hvordan skulle jeg feire? Jo – napoleonskake var det. Og i det jeg skriver det, så slår det meg at jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å merke forskjellen på feiring og ikke feiring. For når jeg skal ta meg et stykke napoleonskake på en fredag, så er det kanskje ikke så forskjellig fra de fleste andre dager? I alle fall ikke fredager. Det skjer riktignok ikke hver dag at jeg spiser kake – i alle fall ikke napoleonskake – men jeg må nok innrømme at det der lille ekstra skjer såpass ofte at det å feire med et kakestykke ikke føles som den store festen.

Så – kanskje er det nødvendig å ikke feire også. I alle fall i blant. Jeg skal ikke gå så veldig langt i å moralisere. Og hvis jeg gjør det, så kan dere stole hundre prosent på at det treffer meg selv minst like hardt som noen andre. Men hvis vi ser et par måneder fram i tid, så er vi plutselig i adventstida. Den tida som egentlig skulle være en forberedelse fram til jul og til den store feiringen vi har da. Det er den jo for så vidt, men den har jo også blitt en slags 24-dagers feiring fram mot jul, med opptil flere forskjellige adventskalendere, gaver og opplevelser.

Misforstå meg ikke – jeg har ingenting imot at vi koser oss og finner på fine ting sammen, men noen ganger bikker det kanskje litt over, for flere av oss.

Så mener jeg fortsatt av helt mitt hjerte det som overskriften sier. Det er nødvendig å feire. Feir det som feires kan. Om det er bursdag, navnedag, dåpsdag, hundens fødselsdag, 4 ½-årsdagen for kjøp av ny sofa… Feir i vei.

Men det er mye pent å si om torsdager med fiskekaker og makaroni til middag og en gulrot som snacks også. Da blir det litt mer stas med napoleonskake på fredag.

Ukas spaltist er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.