- Ingen går gjennom livet uten sår

I løpet av livet vil vi alle oppleve øyeblikk som river noe i stykker inni oss. 

Det kan være en krise som rammer brått og brutalt og som setter dype spor. Noe som forandrer hvordan du ser både verden og menneskene rundt deg. 

Eller kanskje er det noe som ikke er fullt så håndfast. Det kan være noe som sniker seg inn over tid, nesten umerkelig, men likevel stadig mer synlig. 

Uansett hva vi står i, har vi alle vårt. Ingen slipper unna. Selv ikke de som tilsynelatende har alt på stell. Også de bærer på noe.

En velkjent floskel sier at livet ikke handler om det som skjer med oss, men hvordan vi håndterer det. Og selv om det kan høres banalt ut, tror jeg det ligger en sannhet der. 

For omtrent et år siden opplevde jeg en krise som rammet brått og brutalt. Det som skjedde, endret alt, og jeg måtte starte helt på nytt. Ikke bare i hverdagen, men også inni meg. Det satt hele kroppen i alarmberedskap. 

Jeg ble mer skeptisk, varsom og årvåken. Jeg begynte å se etter faresignaler overalt, og jeg trakk meg tilbake fra mennesker jeg egentlig ønsket å være nær, fordi jeg ikke orket tanken på å bli såret igjen. 

Aller helst ville jeg bare være alene, døgnet rundt.

I begynnelsen trodde jeg det var en form for styrke. At det å ikke slippe noen inn, var å beskytte meg selv. Men i ettertid ser jeg at det først og fremst var frykt. En intens og altoppslukende frykt for å bli såret like dypt igjen. 

Jeg lærte på den harde måten at når man bygger murer for å beskytte seg, så holder man ikke bare farene ute. Man stenger også alt som gir glede ute.

 Heldigvis kom jeg over et sitat av forfatteren Samira Vivette et sted på veien. Hun skrev: «Om jeg slutter å stole på mennesker fordi noen brøt tilliten min, da lar jeg dem vinne.» 

Den setningen gjorde inntrykk på meg.

Jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette å la det som skjedde, definere hvordan jeg skulle leve. Jeg ville ikke la frykten for å bli såret igjen, bli den avgjørende faktoren for resten av mitt liv. 

Så etter flere måneder i denne ensomme tryggheten, der jeg verken besøkte familie eller andre, begynte jeg rett og slett å øve. 

Jeg øvde på å stole på menneskene rundt meg igjen, litt etter litt. Jeg øvde på å være åpen, selv når det føltes utrygt. 

Jeg jobbet hardt med meg selv, og med troen på at det finnes mennesker som ikke lyver, spiller spill eller har skjulte agendaer. 

Det er selvfølgelig ingen garanti for at jeg ikke vil bli såret igjen. Men det finnes heller ingen garanti for at jeg vil finne ekte glede hvis jeg lar være å prøve. 

Etter over et år med en kropp og hode i overlevelsesmodus har skuldrene begynt å senke seg. Jeg har innsett at sårbarhet er en form for mot. Det krever enorm styrke å være åpen, å vise seg slik man egentlig er. 

Sårbarhet er ikke å være svak. Det er å være ærlig. Det er å si: «Dette er meg. Dette er hjertet mitt. Jeg håper du behandler det varsomt.» 

Og ja, noen vil skuffe deg. Men noen vil også løfte deg. Noen vil møte deg med varme, forståelse og respekt. Disse menneskene finner man aldri om man gjemmer seg bak murene man har bygd opp i hjertet. 

Jeg velger å stole igjen, fordi jeg vet at tillit, tross alt, er det som gjør livet vakkert. Og jeg vet at jeg har styrke til å reise meg igjen om en ny krise skulle ramme. 

Og kanskje, hvis du står i mørket akkurat nå, kan disse ordene være et lite lys på stien din. For selv om veien kan føles uendelig ensom, er vi sjelden helt alene.

Det finnes mennesker rundt oss som vil lytte, hjelpe og bære litt av børa sammen med oss. Men de kan bare støtte oss hvis vi tør å slippe dem inn.

Derfor håper jeg at du våger å være åpen om det du sliter med. Del det, selv om stemmen skjelver. 

Det er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på styrke. Når du våger å si det som det er, gir du andre en sjanse til å være en støtte. Og kanskje oppdager du at flere enn du trodde, kjenner seg igjen i det du har å fortelle. 

Gjennom det siste året har jeg lært at det er først når man begynner å tro igjen - på menneskene rundt seg, og ikke minst på seg selv - at stien foran en blir klarere og lyset finner veien tilbake. 

Jeg har også lært at den stien er sjelden best å gå alene, selv om det er lett å innbille seg seg at det vil være tryggere.