- Hva vil du oppleve før mannen med ljåen banker på døra?

Jeg har opplevd at når man mister noen, setter det raskt ting i et helt annet perspektiv. Det er da vi oppdager at alle livets små bekymringer ikke betyr så mye som vi trodde. 

Ofte er det når det allerede er for sent, at vi virkelig ser hvor mye en klem, latter eller en kopp kaffe delt med noen vi er glad faktisk betyr. Når vi mister noen, så innser vi at disse små gledene egentlig er veldig store.

Så hvorfor ikke sette skikkelig pris på dem nå? Før det er for sent.

Jeg synes Tor- Håkon Gabriel Håvardsen sa det så godt da han under foredraget i Fauske kino denne uka sa at døden ikke er noe vi kan kontrollere. Men livet derimot, det kan vi faktisk bestemme oss for å leve nå.

Og kanskje er det akkurat der nøkkelen ligger? 

Ikke i å late som om døden ikke finnes, men i å tørre å snakke om den. I å våge å se den i øynene, og forholde oss til at det en gang - og vi vet ikke når - så blir det vår tur til å parkere tøflene for siste gang.

Morgendagen leveres ikke med noen garanti for noen av oss, og når vi snakker om det - så kan vi ikke unngå å reflektere over hvordan vi lever livet her og nå. På alt vi ønsker å oppleve, oppnå og rekke før mannen med ljåen banker på nettopp vår dør.

Etter foredraget ble jeg liggende våken i senga til langt på natt. Tankene kvernet rundt hva det å leve livet faktisk betyr for meg. Og nå skal jeg være helt ærlig, min aller største frykt(bortsett fra edderkopper), er å føle at jeg ikke gjorde det beste utav den tiden jeg fikk.

Når min tid kommer, så håper jeg at jeg i det minste kan tenke at «det var en helsikes tur, men steike det var gøy!». 

Jeg håper det vil kjennes som å dra hjem fra fest når man er skikkelig trøtt og bare har lyst til å finne senga og forsvinne inn i mørket. At det var som en episk morsom kveld, men at jeg nå er sliten.

Men før den dagen kommer, så håper jeg å ha samlet opplevelser nok til å fylle et helt liv, og ja, en skikkelig raus bunke med tabber også. For det er sjelden suksesshistoriene jeg husker best. Det er som regel de gangene jeg gikk skikkelig på trynet, bokstavelig eller billedlig, som har satt spor. Og når det går litt tid og den verste rødmen har lagt seg, så blir det gjerne veldige morsomme historier av sånt. 

De som kjenner meg vet dette om meg allerede, men jeg skal innvie deg som leser dette i hva jeg ser for meg om jeg er så heldig at jeg får bli en gammel dame: 

Jeg ser for meg å sitte på gamlehjemmet, omringet av andre gråtasser, og få dem til å le så hardt at gebissene spretter på bordet på grunn av historiene jeg kan fortelle om alle de gangene jeg tok helt ville sjanser og rotet det skikkelig til for meg selv.

For meg handler det om å leve så helhjertet som mulig. Og lever du helhjertet, ja, da er det nesten garantert at du går på trynet innimellom. Det er helt greit, så lenge du reiser deg opp igjen og ikke mister motet.

Livet blir faktisk morsomst når vi tør å leve så helhjertet at vi sitter igjen med noen saftige historier å fortelle. For helt ærlig, det er jo ikke like mye schwung over å si at jeg fikk toppkarakter på norskeksamen, som å fortelle om den gangen jeg gikk meg vill i Amsterdam, uten batteri på telefonen, og plutselig befant meg midt i Red Light District. 

Eller den gangen jeg forsøkte å hviske til sidemannen at jeg var så nervøs at jeg måtte på do - uten å vite at mikrofonen var på, og at meldingen gikk rett ut over høyttaleranlegget til de nesten 300 menneskene som satt i salen. 

Sånt skjer. Sånt gjør jeg. Og tro meg, nå har jeg bare skrapet i overflata. Heldigvis ler jeg gjerne av meg selv, og sparer på historiene slik at jeg kan underholde mine fremtidige gebissvenner.

Men å leve handler ikke bare om å tabbe seg ut, det handler også om å vise hverandre godhet og omsorg mens vi ennå har sjansen. Bare tanken på at døden kan ramme når som helst og hvem som helst – får i det minste meg til å tenke over hvem jeg tar meg tid til å besøke, ringe eller smile til – mens jeg fremdeles har gleden av å ha dem i livet mitt.

Tanken på døden får meg til å ville leve - ikke bare eksistere, men virkelig leve.

Jeg vil være til stede for dem jeg er glad i, åpne døra for nye mennesker og le så høyt at tårene triller og magen verker. 

For meg handler livet om å tørre å prøve. Å gå på trynet, børste av seg støvet og prøve igjen. 

Å hoppe i ting uten å vite utfallet, bidra med så mye godt man kan, og å tørre å stille hjertet til huggs på nytt, selv når det ble ramponert sist.

Å leve betyr også å aldri miste nysgjerrigheten på alt det rare, vakre og smått absurde som finnes rundt meg. Å kunne se de små gledene midt i alt hverdagsstyret, en kopp kaffe, en klem, en varm snute, et vennlig blikk - og å kjenne takknemlighet for både det og de menneskene jeg får dele livet med.

De siste årene har i alle fall lært meg at vi aldri vet når vi får den siste samtalen, eller den siste klemmen. Og at det er vondt å sitte igjen med ordene som aldri ble sagt, eller møtene vi utsatte helt til det var for sent.

Derfor vil jeg bruke dette synspunktet til å oppmuntre deg som leser: Ikke vent. Ikke spar på omsorgen, kjærligheten eller latteren. Gi livet alt du har her og nå.

Skulle du snuble i første forsøk på å oppnå en drøm, så reis deg opp og prøv på nytt. Prøv gjerne også noe helt nytt, smil til fremmede og de du er glad i – og sørg for å le så hardt at du får vondt i magen og snøfter usjarmerende høyt – så ofte som du kan.

De fleste av oss glemmer dette ofte i hverdagens mas og jag, og innimellom trenger vi kanskje en påminner: Tiden her og nå er faktisk det eneste vi har garanti for. Og nettopp derfor må vi gripe tak i øyeblikket, bruke det for alt det er verdt - og leve her og nå. 

For vi vet faktisk aldri når sanden i vårt eget timeglass renner ut. Og vi vet aldri når vi mister de vi har kjær.

Jeg tror det er sunt å snakke åpent om døden. Ikke for å dyrke mørket, sorgen eller redselen, men for å minne oss selv på hvor verdifullt livet er. 

For en ting er helt sikkert, og det er at døden venter på oss alle. 

Men livet, det lever vi bare én gang, og da bør vi forsøke å leve det så godt og helhjertet vi kan - mens vi fortsatt har muligheten.

Les om foredraget her:

Fauske kino ble fylt til randen da døden ble tema