- Hatet vi ikke må overse

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

Hendelsen på Kampen natt til 24. august har rystet oss alle. En kvinne mistet livet mens hun var på jobb. 

For de nærmeste er dette et ufattelig tap. Men for oss som samfunn er det også et varsko: Hatet lever midt iblant oss, og det kan ramme når vi minst venter det. 

Politiet bekrefter at den siktede har ytret høyreekstreme holdninger, og at det finnes tegn til politisk motivasjon bak handlingen. Vi kan ikke se dette som et enkeltstående tilfelle.

Vi har sett dette mønsteret før. Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001 fordi han hadde mørk hud. 22. juli 2011 ble 77 mennesker drept av en mann som ville ramme vårt demokrati. I 2019 skjøt Philip Manshaus sin egen søster og gikk deretter til angrep på en moské i Bærum. Og nå igjen – en ny voldshandling, forankret i ideologi, hat og ekstremisme. 

Når vi legger disse hendelsene sammen, tegner det seg et bilde: Dette er ikke tilfeldigheter. Det er en trussel som stadig vender tilbake i vårt samfunn.

Men dette handler ikke bare om enkeltpersonene som tyr til vold. Det handler om oss alle. Hatet finnes i kommentarfeltene, fra 13-åringer som lærer seg retorikk på nettet til godt voksne og pensjonister som deler hatefulle ytringer på Facebook. 

Det finnes i avisspaltene, i lukkede nettforum, på gata, og kanskje også ved middagsbordet hos vår egen familie. Hatet er ikke noe som bare lever i ekstreme grupper på utsiden av samfunnet – det har fått fotfeste midt i fellesskapet vårt.

Derfor må vi stille oss selv spørsmålet: Hvordan møter vi dette? Svaret er ikke å trekke seg tilbake i frykt eller å overlate ansvaret til andre. 

Vi vet at barnevern, skole og helsevesen allerede sliter med å rekruttere ansatte. Vi vet at ressurser til forebygging er for knappe. Og vi vet at de som står i frontlinjen ofte mangler både kapasitet og støtte til å fange opp signalene tidlig. Hvis vi virkelig mener alvor når vi sier at «all form for politisk motivert vold er fullstendig uakseptabelt», så må vi også være villige til å satse på dem som skal bære denne kampen.

Vi må ikke frykte kampen. For vi vet at kjærligheten og åpenheten vinner, om vi bare tør å stille opp for hverandre. Det krever at vi ikke vender blikket bort når vi ser hatefulle ytringer i sosiale medier. Det krever at vi tør å ta diskusjonen ved middagsbordet, selv når det er ubehagelig. Det krever at vi stiller krav til politikere om mer ressurser til forebygging, og at vi heier fram dem som velger å jobbe i barnevernet, i skolen, i politiet og i organisasjoner som bygger fellesskap.

Kjærlighet er den sterkeste motkraften vi har mot hat. Det betyr ikke naive rop om harmoni, men konkret handling: å inkludere dem som står utenfor, å løfte fram kunnskap framfor frykt, og å bygge trygghet i stedet for mistillit. 

Vi må gjøre det klart at i Norge finnes det ingen plass for politisk motivert vold, uansett om den rammer muslimer, jøder, skeive, innvandrere eller politiske meningsmotstandere.

La Kampen-drapet bli en vekker – ikke bare for PST og politikerne, men for oss alle. Vi må se at hatet ikke stopper av seg selv. Det er vårt felles ansvar å bryte det ned, steg for steg, med kjærlighet, fellesskap og åpenhet. Før flere liv går tapt. Fordi de som er berørt av disse drapene, og vi som samfunn, fortjener det.