Gratulerer SV og MDG, dere kan sørge for at Sylvi blir statsminister likevel

Regjeringen har lagt fram et budsjett som i utgangspunktet har støtte fra Ap, Sp og Rødt, men ikke flertall. Det betyr at landets statsbudsjett nå avhenger av at ett av de små partiene som har forlatt forhandlingene viser vilje til å ta ansvar.

I stedet ser vi en politisk situasjon der MDG og SV står på hver sin tue og nekter å flytte seg én millimeter. Resultatet er et parlamentarisk spill som i verste fall kan utløse en regjeringskrise.

Det er lett å skylde på Arbeiderpartiet i denne saken, men det virker ikke som SV og MDG tar inn over seg hva det innebærer å skulle sikre et forlik som gir samfunnet som sådan mest gjennomslag i deres retning.

Ingen forventer at små partier skal legge bort hjertesakene sine. Det er selve poenget med dem: De skal presse politikken i sin retning og kjempe for sakene sine, også når det koster. Men politikk handler også om styring. Det handler om å ta ansvar for at landet faktisk får et vedtatt statsbudsjett, ikke bare om å markere mening, slik man kan når ansvaret aldri blir lagt på egne skuldre.

Går du på valg på å sikre at høyresida og da særlig Sylvi Listhaug skulle holdes utenfor statsministerboligen, da kan man faktisk ikke stå på kravene inn i solnedgangen om at Norge skal legge ned oljenæringa over natta.

Det er dette som er den egentlige utfordringen nå. Småpartier utenfor regjering har vent seg til at de kan stå på makskrav og likevel slippe unna. En krangel om noen få milliarder i klimakutt eller innstramninger blir plutselig viktigere enn stabiliteten i styringen av landet.

De kan si nei, snu seg bort og hevde at ansvaret ligger hos andre. Men når realiteten er at budsjettet ikke har flertall uten dem, betyr hver eneste blokkering at de aktivt bidrar til å sette regjeringens fremtid i spill.

I en normal parlamentarisk situasjon betyr dette én ting: Regjeringen kan bli tvunget til å stille kabinettsspørsmål. Altså, «Enten får vi flertall for dette budsjettet, eller så går vi av.» Det er ikke bare taktikk, det handler om hvem som skal styre Norge det neste året.

Det er grunn til å spørre om småpartiene forstår alvoret. For hvem tar egentlig over dersom regjeringen skulle falle? Det finnes ingen klar borgerlig flertallsblokk. Høyre kan ikke danne flertall uten samarbeid som spriker i alle retninger. Et maktvakuum vil ikke føre til en mer offensiv klimapolitikk, mer sosial profil eller bedre styring.

Et statsbudsjett er ikke et kampmanifest. Det er et styringsverktøy for en nasjon. Det skal sikre velferd, tjenester, trygghet og forutsigbarhet. Når små partier velger å posisjonere seg som om dette er en intern konkurranse om å være mest mulig ren, mest mulig hard, eller mest mulig prinsipielt uangripelig, da glemmer de én veldig viktig, At politikk ikke bare handler om å vinne debatter. Det handler om å ta ansvar for helheten.

Hele poenget med den norske parlamentarismen, er at man kan ha et meningsmangfold som kan stå for kompromisser, også når kompromisset ikke er perfekt. Det er det som kjennetegner voksne politiske aktører. Alternativet er en parlamentarisk sirkel der alle peker på hverandre, og ingen vil innse at de selv har nøkkelen til å unngå en krise.

Det gjelder uansett hvilken politisk ideologi du måtte ha i grunnen.

Om småpartiene nå velger ren markering fremfor styring, må de også tåle ansvaret for konsekvensene. Det er at landet blir ført inn i politikken de jobber for å hindre, men ender opp med å garantere for.