Framtiden er nå

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland som det offisielt heter, er i dag verdens største statlige investeringsfond. Ifølge Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter fondet, er formålet klart: «(...) å sikre en langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser. (...) å forvalte verdiene og oppnå høyest mulig avkastning, slik at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.» (kilde: NBIM, 2025).

Fondet ble opprettet i 1990, etter at oljeinntektene hadde gitt staten større inntekter enn utgifter. Første investering ble gjort i 1996. Siden har verdien vokst til over 18 000 milliarder kroner. Det tilsvarer mer enn tre millioner kroner for hver eneste nordmann.

Når man ser på disse tallene, er det nærliggende å stille spørsmålet: Når starter framtiden? Det er lett å tenke på framtiden som noe som ligger langt der framme, men oljefondets egen begrunnelse gir svaret: Framtiden er nå. Vi, dagens innbyggere, dagens barn og unge, og dagens eldre, er nettopp de framtidige generasjonene fondet ble opprettet for å tjene.

For det er ikke mye verdi i å spare seg til fant. Hvis vi bare vokter fondet som en hellig gral uten å bruke mer av avkastningen på velferd, risikerer vi å undergrave nettopp det som gir langsiktig bærekraft: trygge barnehager, gode skoler, verdig eldreomsorg og et arbeidsliv der folk kan leve av lønna si.

Handlingsregelen sier at staten kan bruke om lag tre prosent av fondets verdi i statsbudsjettet hvert år. Den ble laget for å sikre stabilitet og rettferdighet mellom generasjoner. Men samtidig som fondet vokser, vokser også behovene i samfunnet, og da er det legitimt å diskutere om vi skal bruke mer.

Det handler ikke om å sløse, men om å investere. Når vi styrker barnehager og skoler, legger vi grunnlaget for kompetansen og arbeidskraften som skal bære landet videre. Når vi sikrer eldre en trygg alderdom, viser vi respekt for dem som har bygget opp velferdssamfunnet, og vi minner oss selv om at vi en dag skal være i samme situasjon.

Nedleggelsen av demenskor og andre tilbud viser hva som skjer når budsjettene strammes inn. Samtidig vokser gruppen eldre med demens raskt. De fortjener fellesskap og aktiviteter som gir livskvalitet – ikke kutt.

Når vi sørger for at lærere, barnehageansatte og helsearbeidere får en lønn å leve av, sikrer vi ikke bare rekruttering, men også kvalitet i tjenestene vi alle er avhengige av.

Økonomien må være kontrollert og langsiktig, det er derfor vi har et fond og en handlingsregel. Men langsiktighet kan ikke bety passivitet. Når fellesskapet trenger det, må vi både kunne bruke mer av avkastningen og sørge for en mer rettferdig fordeling av verdiene. Det kan gjøre en stor forskjell.

De som lever av å eie, ikke arbeide, kan ikke være de eneste som flyter godt gjennom livet.

Det er ikke de som sitter på aksjer og eiendom, men de som hver dag møter barn i barnehagen, underviser ungdom i klasserommet eller løfter pasienter i eldreomsorgen som skaper de virkelige verdiene i samfunnet. Deres innsats er fundamentet for vår felles framtid.

Vi har valgt dem som skal styre landet de neste fire årene. Nå er tiden inne for å forplikte våre folkevalgte til å bruke fellesskapets penger på å styrke fellesskapet. Uansett partifarge er oppgaven den samme: å investere i mennesker. For uten investeringer i barnehager, skoler, helse og omsorg forvitrer både framtidstroen og grunnlaget for vekst.

Når vi diskuterer Oljefondet, er spørsmålet derfor ikke bare hvor mye vi har spart opp – men hvor mye vi er villige til å investere i oss selv, her og nå. For framtiden er ikke noe som skal komme en gang i morgen. Framtiden er allerede her.