Jeg føler meg oppriktig heldig som får være med på å feire at Saltenposten fyller 30 år i år.
Forrige uke traff jeg en gammel klassekamerat i forbindelse med en artikkel jeg jobber med.
Vi ble sittende og mimre om ungdomsskoletiden, om vennskap, lærere og alle de små øyeblikkene som på en eller annen måte formet oss til de menneskene vi er i dag.
Midt i samtalen dukket det opp et minne jeg helt hadde glemt: Da vi gikk på ungdomsskolen, fikk vi hvert vårt kåseri på trykk i Saltenposten.
Vi lo godt da vi tenkte tilbake på hvor utrolig stolte vi var den gangen, da vi sto med avisa i hendene og så våre egne ord på trykk for aller første gang.
Den følelsen av å bli sett, hørt og tatt på alvor - den har fulgt mange av oss siden.
Når Saltenposten i år kan feire 30 år, så er det tre tiår med lokal journalistikk, brennende engasjement, og formidling av historier som lett kunne forsvunnet inn i glemselen dersom vi ikke hadde hatt en lokalavis som bryr seg.
Jeg mener at det faktisk er verdt å stoppe opp litt, og kjenne etter hva det faktisk betyr for oss som bor her i Indre Salten.
Nylig delte ordfører Marlen Rendall Berg i Fauske kommune en
gratulasjon til Saltenposten på Facebook.
Hun skrev blant annet:
«Noen av oss har kanskje kjent på at avisen kan være irriterende nært i
enkelte perioder, men vi merker det godt om den ikke er der. Det er viktig å ha
en lokalavis som setter fokus på de små og store ting, som er nært, og setter
fokus på viktige saker for oss som bor i indre Salten.»
Og hun har så rett.
Vi i Saltenposten kan være nærgående. Vi stiller de kritiske spørsmålene uten et snev av redsel.
Det
er vår samfunnsoppgave.
Men tenk deg et lokalsamfunn uten oss: Hvem skulle da dekket de viktige sakene fra
kommunestyremøtene? Hvem skulle løftet fram ildsjelene, småbedriftene,
ungdommene som satser? Hvem skulle dokumentert livet her i vår lille del av verden for framtida?
Ei lokalavis er så mye mer enn papiret den trykkes på eller
nettsiden du klikker deg inn på.
Den er bindeleddet mellom folket og makta. Når kommunestyrene gjør vedtak som
påvirker hverdagen vår, er det vi som følger med, stiller spørsmål og krever svar, selv når det er ubehagelig.
Når saker om skole, helse, næringsliv eller miljø behandles, trenger vi som samfunn noen
som tør å si:
«Hei, vent litt! Dette må vi se nærmere på. Her vil vi ha noen ærlige svar.»
Uten lokalaviser kan makta nemlig bli farlig stille.
Men Saltenposten gjør langt mer enn å stille kritiske spørsmål.
Vi
forteller også historiene fra Indre Salten som ellers ville blitt glemt.
Vi skriver alt fra kuriøse saker som parringsdugnaden i Saltdal, vi løfter ildsjeler som jobber dugnad natt og dag, vi formidler barndomsminner fra dem som vokste opp nær fangeleirene under andre verdenskrig, og vi forteller historiene til de
som har kjempet livets tøffeste kamp. Vi omtaler tragedier som har satt varige spor i samfunnet vårt - med den varmeste omtanke.
Vi løfter fram unge som lykkes, enten det er på fotballbanen, i gokart eller på ski. Vi følger lokale bedrifter, små som store, og vi strekker oss lengre enn langt for å være til stede når noe positivt skjer i lokalsamfunnet vårt.
Vi i Saltenposten mener at historiene som finnes her fortjener å bli fortalt, og det av folk som
kjenner folkesjela.
Vi vet hvor viktig det er at det bygges en ny E6 i Sørfold. Vi kjenner spenningen når Fauske/Sprint spiller en viktig kamp.
Vi blir rørt når Sulis 1907 vises på storskjerm i slalåmbakken i Daja, og når de aller minste gjør det beste de klarer på scenen under showet til Dans Fauske. Og vi strekker oss lengre enn langt for å være med på alt fra Kobberløpet til Miniputt-turneringa på Rognan - fordi vi bryr oss om folkene som bor i vårt dekningsområde.
Det er selvsagt ikke mulig for en så liten redaksjon å være overalt i våre fire kommuner til enhver tid, men så langt det lar seg gjøre - så forsøker vi det.
Én ting er helt sikkert, det går ikke an å erstatte den lokale forankringen som Saltenposten har med verken nyhetsbyråer
eller store, nasjonale medier.
De ser oss ikke med mindre noe sensasjonelt
skjer. Og kanskje enda viktigere, de kjenner oss ikke.
Det er nok veldig lett for mange å tenke at «det ordner seg» uten ei lokalavis.
At man finner alt på Facebook, kommunens nettside eller på ryktebørsen.
Men det er likevel en viktig forskjell: Avisa skal ikke pynte på virkeligheten. Vi skal vise den fram, slik den er - og vi skal stille de vanskelige spørsmålene og være nærgående når det trengs. Lokalavisa er ei vaktbikkje, og det skal vi alltid være.
Men Saltenposten er også på mange måter vår felles minnebok. Uten Saltenposten ville mange av historiene våre forsvunnet.
Vi ville mistet små, men uendelig verdifulle biter av oss selv og det som skjer her.
Gjennom 30 år har Saltenposten fortalt om alt det som former
oss som mennesker og samfunn. Avisa har vært en plattform for debatt, et sted der ideer får vokse, der meninger bygges og brytes. Et speil som viser oss selv, både på godt og vondt.
Akkurat nå er vi inne i ei tid der alt skal gå raskere, der algoritmer bestemmer
hva vi ser, og nyhetene flimrer forbi i en uendelig strøm, og midt i alt dette er lokalavisa på mange måter et
anker.
Saltenposten er et sted der alt vi bryr oss om er samlet, enten det er historier vi ler av, blir forbannet for, gråter av, eller rister på hodet av.
Avisa følger lokalsamfunnet vårt på en måte som
Facebook aldri kan erstatte.
Det finnes en egen varme i det å åpne Saltenposten og finne
bilder av kjente fjes.
Å lese om folk vi kjenner. Å kjenne seg hjemme...
For oss som jobber i Saltenposten er Fauske, Saltdal, Sørfold og Beiarn ikke bare kommuner på et kart. Det er mennesker, historier, drømmer.
Det er værharde småsteder og livlige bygdesamfunn. Det er fjorder, fjell og sterke
fellesskap.
Gjennom 30 år har Saltenposten gitt oss noe felles å bry oss om, noe å engasjere oss i, og noe å være
stolte av.
Og ja, kanskje noe å krangle om også.
For krangle gjør vi i et levende
samfunn.
Og når vi gjør det, er det godt å vite at noen skriver ned historiene våre,
holder oss ansvarlige, og minner oss på hvem vi er.
Etter 30 år er det lett å tenke at Saltenposten alltid vil være der, som
veiene vi kjører på eller butikkene vi handler i.
Men det er slettes ikke sikkert.
Lokalaviser over hele landet kjemper for livet.
Økonomien er trang. Lesemønstrene endrer seg.
Framtida for lokaljournalistikken er på ingen måte skrevet i stein.
Den må vi som samfunn velge aktivt.
Om vi vil ha ei lokalavis så må man støtte den, med abonnement, med tips, med heiarop, med konstruktiv
kritikk.
Og bedriftene må bruke annonsekronene sine i lokalavisa, ikke sende dem rett i lomma på Meta i Silicon Valley.
Hvis vi vil ha noen som følger med på våre vegne, som
forteller om oss, som tar vare på minnene våre, så må vi løfte sammen i tiden som kommer.
Jeg mener oppriktig at et lokalsamfunn uten ei levende lokalavis, er et
lokalsamfunn som sakte vil miste stemmen sin.
Så, la oss sørge for at stemmen vår
aldri stilner - og at Saltenposten kan feire mange flere jubileer i årene som kommer.
