Praten stoppet opp rundt middagsbordet når de hørte skudd fra leiren

Magnhild Martinussen (85) og Tore Bentsen (84) er født og oppvokst i Botn. Besteforeldrene deres var brødre, og de to små barna bodde i samme hus sammen med storfamilien.

- På den tiden sto husene lengre ned mot fjorden, og det var bare fem hus her som jeg husker, forteller Magnhild, og peker i retningen husene sto den gang.

Vi sitter rundt kjøkkenbordet hjemme hos Magnhild i Botn. Hun har funnet fram sitt fineste servise og dekket opp med både kanelboller og vafler for anledningen.

Bare et par steg fra husveggen ligger ennå veien som fangene kom gående opp langs 25. juli for 80 år siden. Kontrasten er stor mellom den gang og nå.

Et helt liv har fløyet forbi siden den første båten med fanger ankret opp i fjorden bare noen hundre meter fra der vi sitter nå. Selv om det er lenge siden, sitter minnene om tiden som fulgte som støpt i Magnhild og Tore.

Magnhild var bare fem og et halvt år denne julidagen, og Tore bare fire. De var ikke til stede da de første fangene satt sine slitne bein på landjorda i Botn. Men den mørke historien har blitt gjenfortalt til dem begge i ettertid.

- Fangene lå sammenstuet i lasterommet under hele den lange turen med båten. Mange klarte ikke engang og gå selv, så dårlig sto det til med dem. De voksne fra bygda her gråt mens de sto og så helt maktesløse på de stakkars fangene som ble skjøvet, sparket og slått av de tyske soldatene på veien opp mot fangeleiren, sier Magnhild, og trekker pusten før hun legger til:

- Noen av fangene hadde også dødd under båtturen hit.

Kanskje var de heldige, de som døde før de ankom Botn. I det minste ble de spart for ytterligere lidelser. Ifølge Magnhild heter det seg nemlig at de første fangene som kom hit til Botn, de skulle aldri herfra i live.

Året var 1942 og barndomsårene til både Magnhild og Tore ble preget av å være nærmeste nabo til fangeleiren.

- Vi gutta var både nysgjerrige og litt uredde, så vi løp ofte opp til leiren for å få med oss hva som skjedde der, sier Tore og legger til:

- Vaktene gjorde oss aldri noe, men de jaget oss ofte.

Men det var ikke alltid slik. Kommandanten Fritz Kiefer er en de begge husker veldig godt, og spesielt for sin brutalitet.

- Jeg husker jeg hadde vært på besøk hos ei venninne og måtte gå forbi fangeleiren på tur hjem. Der sto Kiefer med sine to schæferhunder innenfor gjerdet. Han slapp dem etter meg da han fikk øye på meg. Jeg løp alt jeg maktet, men hundene rev meg overende og bet. Og Kiefer sto bare og lo. Han likte å skremme folk, forteller Magnhild.

Da hun kom hjem til moren ville hun ikke innrømme hva som hadde skjedd, siden hun hadde fått streng beskjed om ikke å nærme seg leiren.

- Men hun skjønte det nok, sier Magnhild og sukker:

- Jeg var jo gul og blå. Klærne var revet opp, og jeg hadde hodepine og kastet opp.

De to har mange historier om Kiefer, og de beskriver han som den verste av alle tyskerne som satte sine bein i Botn under krigen.

- Han var en sadist, fastslår Magnhild.

Inntrykket som sitter dypest igjen i hjertene hos dem begge, er hvor synd det var i fangene. Spesielt godt husker Tore hvordan praten stoppet helt opp rundt middagsbordet når de hørte skudd fra leiren.

- Da visste vi at noen ble henrettet der oppe.

Han forklarer at det var gravd ei massegrav oppe der det hvite korset står den dag i dag.

- Der la de de døde etter hvert som de ble henrettet, og ventet til det var fullt før de gravde over igjen, sier Tore og legger til:

- Var man ute og gikk der på kveldstid når det var mørkt, så måtte man passe på så man ikke snublet og falt ned i den åpne massegraven.

Begge husker også veldig godt fangene som hver dag passerte huset deres på tur tilbake fra arbeidet.

- Flere lå på båre når de skulle tilbake på leiren. Enten var de døde, utmattet eller hadde fått så mye juling at de ikke klarte å gå selv, forteller Magnhild.

- Og alle bar på steiner, minnes Tore.

- Hva de brukte steinene til, om det var for å bygge noe i leiren eller om det var enda et ledd i tyskernes brutalitet, det vet jeg ikke, legger han til.

En annen ting Tore husker veldig godt er det triste synet av fangene.

- Det sto ikke bra til med dem, de var så tynne og hadde så dårlige klær. Spesielt godt husker jeg at de ikke hadde sko til å beskytte føttene med på kalde vinteren, og de forsøkte å binde striesekker på beina, forteller Tore.

- De ble utsatt for så mye brutalitet og vold, og de som var for svake til å jobbe ble bare skutt som hunder, legger Magnhild til.

Fanger som var for svake til å arbeide, ble gjerne skutt på flekken, og det ble funnet mange grunne graver i skogene både før og etter frigjøringen.

- Det er nok mange som ikke er funnet ennå, den dag i dag, sier Tore ettertenksomt.

Begge tror at Botn ble valgt med omhu for fangeleiren.

- Her var det stille og lite innsyn for resten av verden i alt det grusomme som skjedde.

Etter frigjøringen fikk de virkelig sett hvordan fangene hadde levd inne i leiren.

- Jeg var inne i ei av brakkene rett etter fangene ble frigjort, og det var helt forferdelig, minnes Magnhild.

- Lukten var ubeskrivelig vond, og det var fullt av utøy der.

Det hender fremdeles at de tenker tilbake på barndomsårene som ble så dypt preget av grusomhetene i fangeleiren.

- Oss er det ikke synd i, men selv den dag i dag så fryser jeg på ryggen når jeg tenker på hvordan fangene hadde det, avslutter Magnhild.