Fire elefanter!

Jeg sitter ved hytteveggen i godvær. Det finnes ikke et bedre sted å være enn akkurat her, akkurat nå. Himmelen er blå, vinden er varm og snø-flekkene i fjellet krymper fort. Vinden lager hyggelige lyder i trær og vann. 6 reinsdyr beiter i nærheten.

Fuglene synger. Jeg samler inntrykk og bruker kikkerten for å komme tettere på noe av det som skjer. 2 linerler tripper på sitt karakteristiske vis over plenen. En horndykker lander på vannet og seiler langsomt og lenge med strømmen. Hva tenker du på? undres jeg. Er det fint å komme tilbake fra syden i år også? Selv om det er litt kaldt?

Jeg sitter i solveggen og samler inntrykk. Bare det. Ei strandsnipe tripper forbi. Ei gråhegre står på vakt i sivet og venter tålmodig på en ørret. Grågåsa er her. En lom dukker opp. Kvinanda seiler sakte på bølgene mens fluesnappere er travelt opptatt med å bygge reir. Det er mye fuglesang. Det er fint. Det er som det skal være om våren.

Men, etter en stund blir jeg litt tankefull og mumler for meg selv: Burde ikke noen svaner mellomlande her på vei nordover? Hvor er de gode, gamle vanlige fuglene som for eksempel meiser, bokfink, spurv, trost og stær? Og hvor er alle duene og hvorfor har jeg ikke hørt en eneste «gjøk som sier koko?» Det er noe som mangler. Eller?

I naturvernforbundets magasin natur og miljø nummer 1.23, fester jeg meg ved overskriften «naturen kveles av forbruket vårt». Her skrives det: «Hver og en av oss bruker 19 tonn råvarer hvert år for å dekke eget forbruk. Det tilsvarer vekten av fire elefanter!

Produksjonen av alt dette krever plass, nærmere bestemt 34000 kvadratmeter, eller nesten fem gager grasmatta på Ullevål stadion. Pr. person!» Er det mulig ? spør jeg vantro. Kan jeg som er så liten virkelig bruke 19 tonn råvarer i året? Og ikke nok med det: « I Norge er over 2300 arter og 40 naturtyper truet. De fleste er utsatt fordi leveområdene deres blir ødelagt av menneskelige inngrep».

Sååå mange, mumler jeg og leser videre: «Globalt er hele en million arter truet av utryddelse. Blant disse er kjente dyr som leopard, orangutang, elefant , koala, gulspurv og bjørkemus. I følge WWF ( World Wildlife Fund) er antallet individer innenfor de ville dyrebestander i gjennomsnitt redusert med 69 prosent siden 1970». Jeg lurer på om jeg leser rett og leser det en gang til for å være sikker. Det stemmer. Biolog og forfatter Anne Sverdrup Thygeson skriver i en kronikk (Klassekampen 161224 ) at «Selvsagt er vi avhengige av å hente ressurser fra naturen for å leve.

Men utfordringen i dag er at vi er blitt for grådige. Vi tar for mye plass, på bekostning av annet liv. For vår breiale atferd har store konsekvenser. En million arter, minst, er truet av utryddelse og konsekvensene vil vi mennesker kjenne på kroppen». Noen ord henger med en stund. Grådig og breial! Kjenne på kroppen! En million arter! Hun skriver: « kanskje kan en ny fortelling der vi flytter fokus vekk fra individet og meg, meg, meg - til samspillene i de større systemene – hjelpe oss til å tenke romsligere og mer inkluderende. Om oss selv og om andre skapningers plass på kloden». Hun avrunder slik: «Jeg mener vi trenger mer nysgjerrighet, større evne til undring og et åpnere sinn i møte med naturen. Et slikt natursyn vil berede grunnen for en endring fra vekstsamfunnets kortsiktighet og profittstyrte «leve - av-naturen», til en ny og framtidsrettet «leve - med -naturen».

Akkurat nå har jeg gode bilder av å være ute, gå tur, høre fuglesang, oppleve vår og se fram til høstens bær-plukking og soppsanking. Så kommer en voksen elg på besøk. Elgen rusler sakte forbi stuevinduet, beiter på trær, finner litt gress på plenen, ser ut til å like hvitveis og nye skudd på selja. Rett etter dukker det opp en hare. Den fyker rastløs rundt en stund før den overlater plassen til grågåsa.

Det er ingen selvfølge at vi kan ha gode naturopplevelser. Det er det god grunn til å huske. God tur!