Finnes det noe vi elsker å hate mer enn MGP?

Melodi Grand Prix – eller Eurovision, som det heter internasjonalt – er ikke bare en sangkonkurranse.

Det er en årlig kulturell parallellverden der glitter, pyro, ballader og techno med ulovlig korte skjørt samles i skjønn (og skingrende) forening. Og enten man elsker det, hater det, ironiserer over det – eller påstår man ikke bryr seg (men likevel ser på det "ironisk") – så er MGP noe en hel nasjon forholder seg til.

Det finnes få fenomener som samler nordmenn foran skjermen som Melodi Grand Prix. Kanskje bare håndballfinaler og kongelige bryllup kan konkurrere – men ingen av dem har like mange diskokuler. Når den store finalekvelden kommer, sitter vi der, med snacks, poengskjemaer og nerver på vegne av en artist vi aldri har hørt om før februar.

Folk man virkelig ikke skulle tro hadde tilgang til paljettjakker og magebelter, tar det uironisk fram over det ganske land, og akkurat denne dagen slipper man unna med det. Litt som med lakken og læret i Pride-paraden, det er kanskje ikke det man drar mest fram på en vanlig mandag i oktober.

Men la oss være ærlige: Det er ikke bare musikken som holder oss fast i Grand Prix-fella. Det er alt det andre. De uforståelige sceneshowene. Land som sender ut det mest nasjonalistiske, symboltunge man kan tenke seg – i form av en danser i bjørnekostyme som tolker kollektiv traume. Ballader sunget med så mye patos at du mistenker at artisten har gått gjennom minst fire tilfeller av hjertesorg og én revolusjon på vei til scenen.

Og poenggivningen! Herregud, poenggivningen. En del av sjarmen – og frustrasjonen – er dette bisarre systemet der vi kan få to poeng av Finland og tolv fra San Marino, og så plutselig stemmer hele Øst-Europa som én blokk på Moldova. Det er geopolitisk kabal forklart gjennom glitter og miming.

Det er de som mener konkurransen døde etter at det var mulig å være med som deltaker fra land som strengt tatt ikke har noe med Europa å gjøre. De stemmer stort sett på hverandre, uansett.

Vel, det kan så være. Men glitter er de gode på.

Likevel, det er noe dypt menneskelig i hele greia. Eurovision er kanskje vår mest ærlige arena for følelsesutblåsning. Hvor ellers kan man gråte av en powerballade fra Aserbajdsjan, le høyt av en ukrainsk technoduo i romdrakter og samtidig føle seg oppriktig engasjert i om vi slår Sverige?

For det er jo det viktigste: Vi må slå Sverige. De kan vinne hele dritten, men så lenge vi slo dem – eller helst slo dem godt – kan vi legge oss med hevet hode og føle oss som vinnerne uansett.

Og til tross for alt det absurde, det kitschy og det kalkulerte, så er MGP også en dør inn til en slags europeisk fellesskapsfølelse vi sjelden kjenner på ellers. I tre timer føles det ut som om kontinentet prøver å synge sammen – og det er egentlig ganske vakkert. Om ikke musikalsk, så i hvert fall menneskelig.

Så enten du ruller med øynene, skrur på glittertoppen, eller begge deler: Du kommer til å se på. For det er MGP. Det er rituale, fellesskap og freakshow. Og vi elsker det. Eller hater det. Eller begge deler.

Og bare så det er sagt, når Kyle Alessandro går på scenen på lørdag, så er det 17. mai på kalenderen. Det var det også da en viss kar med fela dro seieren hjem i 2009.