- Et svært velfungerende fagmiljø i Tromsø har faktisk null verdi når et hjerte slår sitt siste slag i 10.000 fots høyde over Målselvfjorden

Det er kanskje en av de største klisjeene som finnes, men alt er mulig å tåle så lenge det ikke rammer deg. Sjelden har det vært mer på sin plass enn i den utmattende debatten om PCI-tilbudet i Bodø.

Siden 2020 og oppstarten i Bodø, har det vært en konstant kamp for tilværelsen, ofte i det jeg vil kalle svært uverdige former.

Både i media og blant fagfolkene som alle vi skal stole på, har det vært en retorikk som ikke akkurat inngir tillit.

Men midt i alle utredninger og styrevedtak finnes det et helt grunnleggende premiss som aldri forsvinner: Ved akutte hjerteinfarkt er tid avgjørende. Tid er ikke bare en faktor. Tid er hjertemuskel.

Når blodtilførselen til hjertet stanses, starter en kamp mot klokka. Hvert minutt uten behandling øker risikoen for varig skade. Dette er ikke politiske formuleringer eller retoriske overdrivelser, det er medisinsk realitet.

Dagens modell, der Bodø har dagtilbud og Tromsø er døgnsenter, fungerer i mange tilfeller godt. Fagmiljøene leverer høy kvalitet når tilbudet er tilgjengelig. Det er det bred enighet om. Problemet oppstår når tilbudet ikke er tilgjengelig.

Det som er så dumt, er at hjerteinfarkt tar ikke hensyn til åpningstider.

Når pasienter i Nordland må sendes forbi Bodø fordi senteret er stengt, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor debatten fortsetter. Statsforvalteren har allerede påpekt tilfeller der pasienter ikke fikk behandling innen forsvarlig tid. Slike hendelser er ikke bare enkeltsaker. De er symptomer på en struktur som i visse situasjoner utfordrer selve kjernen i akuttmedisin: rask tilgang til riktig behandling.

Spørsmålet som bør stå øverst på prioriteringslista er derfor enkelt, men alvorlig: Er det akseptabelt at en region med store avstander og krevende geografi ikke har døgnåpen PCI-beredskap i Bodø?

For befolkningen i Nordland er Bodø et naturlig tyngdepunkt. Reisetidene, beredskapen og den akuttmedisinske logikken tilsier at kapasiteten der bør utnyttes fullt ut. Ikke bare deler av døgnet.

Motargumentene er de kjente, det er bemanning, volum, kostnader, faglige krav. De er reelle og må tas på alvor. Men det må også konsekvensene av dagens løsning. Når minutter kan avgjøre livskvalitet og i verste fall liv, er dette ikke en diskusjon som kan reduseres til regneark alene.

I nord er avstander en del av virkeligheten. Nettopp derfor må beredskap og tilgjengelighet vektes tungt.

Ingen forventer at helsetilbud kan bygges ut uten prioriteringer. Men hvis det finnes ett område som bør ligge helt i toppen, er det behandlingen av akutte hjerteinfarkt. Her er gevinstene ved rask respons veldokumenterte, både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

PCI i Bodø handler i siste instans om trygghet. Trygghet for at alvorlig syke pasienter får raskest mulig hjelp. Trygghet for at bosted ikke i praksis blir en risikofaktor. Trygghet for at systemet er rigget for de mest tidskritiske situasjonene.

Et svært velfungerende fagmiljø i Tromsø har faktisk null verdi når et hjerte slår sitt siste slag i 10.000 fots høyde over Målselvfjorden.

Så, til de som mener det er en avsporing i debatten, si det til de som må dø.