- Et innbitt oppgjør mellom to stabeiser!

I fjor, omtrent på denne tiden, skrev jeg et synspunkt om snøfresen min. En gammel Husqvarna, for å være presis. 

Til tross for at vi etter hvert utviklet noe som minnet om et samarbeid gjennom vinteren i fjor, kan jeg ikke påstå at jeg felte en eneste tåre da jeg parkerte sist vår. 

Det sier kanskje mer om forholdet mellom meg og snøfresen enn jeg liker å innrømme. Den hjalp meg jo mye, tross alt. Men forholdet vårt var - og er fremdeles - svært komplisert.

Så langt denne vinteren har det vært nok å bruke snøbrettet, og for å være helt ærlig, så er det Mathias som har gjort den jobben så langt denne vinteren. 

Jeg har hatt et sterkt frikort da, det må sies. Svangerskapskvalme og snømåking er nemlig ikke noe særlig å kombinere. 

Nå er formen imidlertid stigende, og i går bestemte selvfølgelig himmelen seg for å teste både ryggen min, tålmodigheten min og ikke minst graviditetshormonene mine. 

Snøen lavet ned i helt usaklige mengder på kort tid. Og jeg skjønte at det ville bli upraktisk for Mathias å få parkert Teslaen i garasjen om jeg ikke fikk brøytet før han kom hjem. 

Om jeg ikke rakk det, så ville han i så fall ha brøytet halve innkjørselen med fronten, og så mye snø inne i garasjen vil jeg absolutt ikke ha!

Jeg begynte optimistisk med snøbrettet. 

Det varte i cirka tre minutter. 

Med voksende mage, og en puls som når maksnivå langt raskere enn jeg er vant til, innså jeg at jeg var dømt til å mislykkes.

Jeg hadde jo i det lengste håpet å unngå han i vinter. 

Og med han, så mener jeg den lunefulle drittgubben av en Husqvarna jeg har stående i uteboden. Men det var ingen vei utenom. 

Vi fikk en litt dårlig start i går, men det var i første omgang ikke snøfresen sin feil.

Døra til uteboden hadde nemlig bestemt seg for å vri seg i kulda slik at den ikke lenger passet i karmen. Men som en målrettet innbruddstyv ga jeg ikke opp, og jeg fikk omsider (og etter mye om og men) brutt opp døra. 

Og der inne sto den. Den helsikes Husqvarnaen med det lunefulle humøret, og samarbeidsvilje som både må forhandles og lokkes fram hver eneste gang.

Jeg fylte bensin og angret umiddelbart. 

Luktesansen min i graviditeten er, ifølge samboeren, på nivå med politiets beste sporhunder. 

Etter mye stønning fikk jeg omsider dratt spetakkelet ut. Jeg pumpet der jeg vet at at den liker det, satte choken i rett posisjon og gjorde alle de riktige tingene. 

Trodde jeg. 

Faktisk tok jeg meg i å tenke et øyeblikk at den kanskje hadde savnet meg litt. At den også husket alle de stundende der vi hadde lykkes i samarbeidet.

Det var naivt å tro det, jeg innrømmer det. 

Uansett hvor mye jeg dro i snora, nektet den å gjøre mer enn å hoste. Jeg ble sintere og sintere. Og den ble mer og mer sta.  

Overvåkningskameraet utenfor huset fanget selvfølgelig hele det pinlige oppgjøret. Og Mathias må nok ha fått med seg opptrinnet på appen sin, for han kom nemlig hjem tidligere enn jeg hadde ventet. 

Han sa ikke så mye. Jeg tipper at han så an situasjonen, og fant det lurt å si minst mulig til en gravid og frustrert kvinne. 

Han dro et par ganger i snora, og Husqvarnaen startet som om ingenting var galt! 

Det oppsto det jeg best kan beskrive som et øyeblikk av «guttastemning», noe som bare gjorde meg mer irritert på den hersens snøfresen!

Mathias tilbød seg å ta over, og ymtet frampå at jeg kanskje heller burde spise for å få opp blodsukkeret. 

Absolutt ikke, svarte jeg. 

For å være helt ærlig, hadde situasjonen på dette tidspunktet utviklet seg til en innbitt stillingskrig mellom to stabeiser av verste sort. Nemlig meg og Husqvarnaen.

Mathias og jeg inngikk derfor et kompromiss, som vi så ofte gjør: Jeg freser først. Så spiser vi etterpå. 

Så der gikk jeg der da, bak Husqvarnaen, mens den dro dit den selv mente den skulle. 

Den var tung og egenrådig. Og akkurat der har vi vel noe til felles, jeg og snøfresen. 

Til slutt ble vi ferdige, og konklusjonen min etter dette innbitte oppgjøret, er at det ikke ble kåret noen klar vinner. Men innkjørselen i det minste ble freset. 

Jeg har også erkjent at dette er et oppgjør som kommer til å gjenta seg i det uendelige fram til våren kommer, og at jeg kanskje må vurdere å pensjonere Husqvarnaen når denne sesongen er over. 

Inntil videre har jeg truet den kraftig, og sagt at jeg kommer til å levere den på Iris om den ikke lærer seg å samarbeide bedre. 

Jeg håper virkelig snøfresen tar truslene mine på alvor. 

Man skal nemlig ikke yppe seg på en gravid kvinne med hormoner i fri flyt. Og spesielt ikke om hun ikke har spist først!

Synspunkt:

- En frekkhet man nesten bare må beundre